Ord for dagen på Helselagets basar

-Gunvor Heiene- 

Å si at Hedalens barn er Hedalens framtid, blir kanskje litt snevert slik verden ser ut i dag. Følger vi med på nyhetene, får vi stadige påminnelser om at det som skjer ute i den store verden, virker inn på situasjonen her hos oss.  

Våre barn og barnebarn, som skal fungere i en slik stor og komplisert verden, kommer til å trenge mye livskompetanse, dvs. evne til å mestre de utfordringer livet gir. Det er ikke noe en kan tilegne seg på et 10 eller 20 vekttalls høgskolestudium. Å skaffe seg livskompetanse er en langvarig læringsprosess som må starte tidlig, og alle voksne må delta for å sette den oppvoksende slekt i stand til å ta ansvar for sitt eget liv og den verden vi lever i. 

Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn, hører vi gang på gang i media. Vi har kanskje ikke merka så mye til det i Hedalen ennå, men det kommer til å bli klarere etter hvert. Kultur og religion henger nøye sammen. Mennesker har gjennom alle tider søkt etter forklaring på livets gåter og noe å holde fast i når livet trues av dødens krefter. Buddhister søker i sitt eget sinn gjennom meditasjon å få den endelige opplysning som kan føre dem inn i en vidunderlig tilstand der de kan slippe å leve livet om igjen og bli fri fra sjelevandringa.  

Kristne trur ikke på at mennesker må leve flere liv for å bli gode nok for himmelen. Vi trur at en mann som ble født den gang keiser Augustus holdt folketelling i Romerriket, fullførte Guds plan om å gi de som tror på han, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv i himmelen. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til det, men kan ta i mot det som ei gave og takke han med kjærlighetsgjerninger. 

En reportasje i Valdres i fjor fortalte at de som har overtatt på Vassfarfoten, mediterer og at de har hengt opp et flagg som vi ikke har sett maken til i Hedalen før. Det flagget ligner veldig på de buddhistiske bønneflagga som vi såg mange steder i Nepal. Der sa de at det var skrevet bønner på flagga forat vinden skulle bære de ut og la de gå opp i og bli ett med naturen.  

Går vi inn på internettsida til vasantswaha, kommer det fram et fint bilde av Vassfarfoten, som nå er blitt et internasjonalt buddhistisk treningssenter. Alt som står der, er på engelsk. Jeg har prøvd å oversette litt av de tekstene jeg fant der for å lese dem for dere. Først et lite dikt som står under bildet av en mann i buddhastilling:  

Jeg bøyer meg ned for min mester Osho

for den sanne lærer Papaji

 for min gamle venn Girdhar

 for alle Buddhaene

for kjærlighe

for frihet

for deg.

Jeg bøyer meg ned for den endelige

sannhet at Jeg Er: 

Og så fant jeg et lite stykke som er undertegnet Marion: Men før jeg leser det, må jeg forklare et ord, - Satsang: Jeg trur det betyr noe sånt som "sannhetssøkende fellesskap": 

Elskede mester.

I går, i Satsang, spurte du om jeg ønsket å si noe. Jeg ristet på hodet. Jeg var ikke i stand til å snakke - mitt hjerte strømmet over og min hjerne var nummen. Du hadde lest noen dikt av Rumi for oss. De rørte meg dypt fordi de uttrykte det jeg ofte har følt når jeg satt sammen med deg: en dyp glede som vellet opp i meg høyere og høyere, en følelse av helhet, av grenseløshet, av fullkommenhet - så komplett og vakkert at jeg var helt klar til å forlate kroppen min og ta av.

Da Osho døde, tenkte jeg: Det var det, min mester er borte! Vil jeg være i stand til å se han og føle han ved å se på stjernene, ved å se på de hvite skyene som beveger seg på himmelen, ved å lytte til vakker musikk - slik han lovet? Jeg kunne ikke det.

Jeg dro til Papaji tre ganger. Det var vakkert, men ikke nok. Jeg satt sammen med Kiran mange ganger; jeg reiste til Kulu Manali for å være en måned sammen med Samdarshi.  Så stoppet jeg. Er jeg på guru-shopping?

Nå ved solnedgangen i mitt liv, gir eksistensen meg en gave til: Jeg møter deg!

Sirkelen er hel. Min søken er over.

Jeg bøyer meg ned for deg i dyp takknemlighet og kjærlighet. 

Så langt var det sitat, - sitat fra noe som virker litt fremmed for de fleste av oss. 

Jeg håper at overgangen til et flerkulturelt samfunn i Hedalen skal gå bra. Vi har sett fra andre steder at det ikke har vært helt enkelt. Men så lenge folk føler seg trygge, vil det gå bra.  

Ei trygg forankring i sin egen kultur og religion er det beste utgangspunkt for å møte andre kulturer og religioner med åpenhet og forståelse uten å havne i det som Marion kaller "guru-shopping". Hvis en stadig søker nye lærere uten ankerfeste i sin egen tro, blir en som en båt som driver omkring på havet. Når livets stormer bryter på, kan det gå galt. 

I morgen er det de hellige tre kongers dag. De tre vise menn var også søkende. De fulgte den spesielle stjerna de hadde sett som et tegn på at en konge var født, og de fant til slutt Jesus-barnet i Betlehem. "Vi har og en ledestjerne, og når vi den følger gjerne, kommer vi til Jesus Krist," synger vi i julesangen. Vår ledestjerne er Bibelen.  

Hvis de som vokser opp nå, skal få ei trygg plattform i møte med nye kulturer og religioner, trenger de kristendomskunnskap. Skolens kristendomsundervisning var tidligere kirkas dåpsopplæring. Det vart det slutt på i 1969. Kirka har ikke makta å erstatte denne på en god måte.  

Men mange steder ga likevel skolen god opplæring i kristendom fram til 1997 da det såkalte KRL-faget kom. Kristendomskunnskap med religions- og livssynsundervisning. Jeg trur det var ei riktig og nødvendig omlegging. Barna trenger kunnskap om andre religioner hvis de skal fungere i et flerkulturelt samfunn. Men da er det enda viktigere at de får ei kirkelig opplæring i tillegg, - ei opplæring som kan gi ei trygg forankring og et sikkert ankerfeste i møte med livets og dødens brottsjøer. 

Det er fremdeles slik at de aller fleste barn i Norge blir døpt i kirka. Ved hver barnedåp sier presten (sitat): "Dere som i dag bringer dette barnet til Kristus, skal være vitner om at det er døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære det selv å be, og hjelpe det til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at det kan bli hos Kristus når det vokser opp, likesom det ved dåpen blir forenet med ham. "

Og presten spør: "Vil dere at (barnets fornavn nevnes) skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og oppdras i den kristne forsakelse og tro? "

Og foreldrene svarer "Ja." 

Jeg håper dere la merke til at presten sa: "Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar" for å lære opp barnet. Jeg er redd for at kirka ikke har tatt sitt ansvar for dette alvorlig nok ettersom de tilbud som kirka kommer med, for eksempel søndagsskole og barnelag, blir så lite brukt.  

Da utstillinga "Kvinner viser vei" foregikk i Vikingskipet på Hamar i fjor, sto jeg en dag på bispedømmets stand der. Vi hadde dåpen som tema og hadde stilt ut døpefont, dåpskjole, kristneteppe fra Valdres og litt av hvert, bl.a. noen brosjyrer for materiell som brukes til dåpsopplæring.

Ei ung mor kom bort og så på brosjyrene. Ho fortalte at ho ville så gjerne at ungene hennes skulle få opplæring i kristen tro, "men jeg kan så lite sjøl, og det er ikke noen søndagsskole der vi bor," sa ho. Ho ute etterhjelp til å holde sitt løfte fra dåpsdagen. Jeg skulle ønske at foreldre som ikke får den hjelpa de trenger, ville gå til de som har ansvar i kirka og minne om at kirka har del i ansvaret og kan ikke overlate hele ansvaret til foreldrene.

Foreldre bør forlange at kirka stiller opp og tar sitt ansvar for opplæringa på alvor. Men jeg tror foreldra sjøl må fortelle hva slags hjelp de ønsker, for det er de som har førsteretten til å bestemme hva slags oppdragelse barna deres skal få. Det gjelder på alle områder. Alle voksne har likevel et ansvar for å bidra til å sette den oppvoksende slekt i stand til å ta ansvar for sitt eget liv og den verden vi lever i.

Mitt nyttårsønske er at vi må ta oppdrageransvaret på alvor på alle områder, og at det religiøse område heller ikke blir forsømt.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |