Kommentaren

Konfirmantene kommer

- Av Eiliv Lønningen-

Denne kommentaren vil bære preg av at jeg som prest nettopp har tatt imot to konfirmant-klasser (i Begnadalen og Hedalen). I løpet av 8 måneder og fordelt på 45 skoletimer vil jeg få en unik mulighet til å møte mennesker i en fase av livet, der mange valg skal forberedes/tas. Hva kan jeg bidra med? Nå kan det være at jeg som prest også er opptatt av at det i kirka ofte går eldre mennesker, og at vi ut fra dette trenger å spørre hvordan kirka kan nå unge mennesker. Denne særegne problemstilling skal jeg la ligge her.

Mitt spørsmål skal heller være av mer generell art: Hva gjør jeg, når jeg som voksenperson ønsker å bry meg om hvordan unge mennesker har det?

Jeg har tidligere også vært ansatt i en folkehøgskole. Det spesielle ved en slik skole, er at en får følge elevene gjennom hele døgnet (til tider også stor aktivitet på nattetid). Fra denne tiden husker jeg særskilt en samtale med ei jente, som hadde knyttet kontakt med eldre gutter i bygda, og som av den grunn også til tider kjørte et alternativt opplegg. Selvsagt kunne jeg i samtalen ha fokusert på at vedkommende til tider med sin aktivitet brøt med de regler som skolen hadde. I stedet valgte jeg en annen innfallsvinkel. Et problem som oftest jenter får, er at de trekker mot eldre gutter og dermed blir trukket inn i en verden som til tider kan være et par nummer for stor. Som naturlig var, møtte jeg motstand på mine kommentarer. Da valgte jeg å si: Det du venter av meg, er at jeg skal sitte og se på at du ikke takler livet ditt uten å bry meg. Så hardhjertet er jeg ikke. Mitt første poeng er derfor, at det må være lov å bry seg.

Mitt andre stikkord vil være forståelse. Da handler det ikke bare om å si: Jeg forstår deg. Derimot handler det om at jeg som voksen klarer å bygge en bro over kløften som ligger der på det ytre plan (for eksempel på grunn av alder og kjønn) mellom den unge og meg. Denne broen heter gjenkjennesle. La meg ta et eksempel. Jeg har også jobbet innenfor en ungdoms-organisasjon. En gang var jeg på en landsomfattende samling for ansatte i denne organisa-sjonen. På et av møtene ble en sittende å smile litt av at de unge brukte så mye tid foran speilet. Da spurte jeg: Hva gjør dere, når dere har holdt en tale? Går dere ikke hjem og spør ektefellen hva hun/han synes? Hva er forskjellen på å bruke speilet og på det å søke bekreftelse hos et annet menneske? På det ytre plan forandres vi som mennesker gjennom livet, nye ting blir viktige for oss. Men ofte skal disse tingene dekke de samme grunnleggende behov: Skape en tro på oss selv, og gjøre oss selv interessante nok, bidra til at vi blir regnet med i de sammenhenger vi ønsker å være. Dette er grunnleggende ting som vi bærer med oss hele livet. Forståelse handler derfor om å være i kontakt med så grunnleggende spørsmål, at de ulike kløftene som livet lager mellom oss mennesker, blir overvunnet.

Mitt tredje stikkord vil være grense. Når man diskuterer ungdom i ulike sammenhenger, så blir ofte ordet grensesetting trukket frem. Vi lever i et samfunn som har akseptert at det er nødvendig å sette grenser for å kunne beskytte. Derfor har vi forsvar og politi/rettsvesen. Noen ganger må foreldre også spille en slik rolle, der en avdekker brudd på regler og sanksjonerer. Men er straff eneste virkemiddel? For meg vil straff alltid oppleves som en nødløsning, fordi jeg verken har fantasi eller tid til å takle tingene på en annen måte. Men når en gir straff, trør en selv over en grense, fordi den som mottar straffen får så mange sterke følelser, at en settes ut av stand til å forstå (på kort sikt) det nødvendige/gode ved det. En straff som aldri ble forstått, etterlater seg et sår. Likevel kan den ha vært nødvendig. Det blir som å brekke et ribbein under et gjenopplivingsforsøk. Noen ganger kan det å berge livet gi varige men. På den andre side gjelder det å være våken for det som skjer, være opptatt av å lege sår.

Det finnes også en annen måte å omgås grenser på. I stedet for grensesetting vil jeg bruke grensebygging. Noe av dette var lettere før. Når den unge var ferdig med skolen, ble kanskje gutten sammen med far ut på sjøen eller begynte å drive gården sammen med ham. Jenta ble sendt av gårde for å være tjenestejente for å kunne hjelpe til for livets opphold. Å dra ut med båten hadde to formål. Det ene var å finne fisk, og det andre var å komme velberget tilbake. Det var liksom ikke så vanskelig å forstå, at en da måtte vite litt om hvor fisken sto og om hvordan båten oppførte seg under ulike forhold. Det handlet også litt om det å få opplæring og om det å kjenne grenser, dvs. avsløre de situasjoner der det var nødvendig at far tok over, fordi grensen for egen kompetanse var nådd. En god far ville av og til la sønnen gå over grensen (innenfor trygge rammer), for at sønnen også skulle få en forståelse av hvorfor det er lurt å oppdage grenser.

Hvorfor er dette vanskelig i dag? La oss ta forholdene på en byggeplass. Det kan vel ikke gjøre noe å ta med seg hjem de plankebitene som blir til overs når forskalingen er bygget. Det kan være vanskelig å bygge opp en forståelse av at arbeidere bør påpasselig. Utgangspunktet er det ståsted som den som tar har i handlingsøyeblikket: Hva er fire plankebiter i forhold til en så stor bedrift? Det moderne samfunn handler om å oppdage de grenser som tross alt fins, også i et storfellesskap. Jeg tenker ikke nå på problemstillinger som hva som er moralsk riktig å gjøre. Heller ikke støtter jeg de arbeidsgivere som ikke ser forskjell på et menneske eller ei sag, som av den grunn håndterer de begge med like fast hånd. Mitt poeng er at jeg av og til tror, at den som begår underslag, ikke ser at en sager på ei grein en selv sitter på. Av og til kan det være lurt å tenke på at dagpengene bare utgjør en prosentandel av den lønna en får. En annen ting er at det vil være vanskelig å føre en samtale mellom en lærer, ditt barn og deg selv hvis tema er: Hva gjør en med elever som tar viskelær?

Er dette å moralisere? I så fall bør en tenke gjennom sine egne reaksjoner på dette, før en starter en samtale med de unge. Man kan selvsagt slite seg ut på å overholde alle grenser. Noen ganger går det galt uansett hva en velger. Slik er også livet. Mitt poeng er at jeg som voksen kan ha forståelse for de valg unge tar, men livet selv har ikke alltid samme forståelse, bordet fanger. Derfor vil den lydighet vi etterspør, måtte være i forhold til livet selv. En skal ikke alltid følge de voksnes råd og liv. Siden det er den unges eget liv, har man en grunnleggende rett til å etterprøve de svar som blir gitt, fordi det er den unge selv som må bære belastningen med de valg som tas. I denne sammenhengen er det søtt å høre: Du skal få si nei, pappa.

Derfor handler det om å bli så glad i seg selv, at en ser på seg selv som en verdi som det er verdt å ta vare på. Dernest handler det om å oppdage de regler som livet selv spiller etter, for gjennom dette å lære seg til å ta vare på seg selv. Da først settes en i stand til å være noe for andre. For man skal jo være mot andre, slik man vil andre skal være mot en selv. Da trenger man å bli glad i seg selv og lære sine egne grenser å kjenne. Men det handler også om å kunne takle det, når det går galt.

Som prest tror jeg at Gud kjente livet, da han laget reglene. Men ofte er vi mannfolk i denne sammenheng noen og enhver. En går i gang med byggeprosjektet (leve livet) uten å lese bruksanvisningen. Men uansett hvor flink en blir, vil det av og til gå galt. Bibelen lærer meg at man ikke kommer i mål bare ved å peke på hva som er rett. Man må også ha et svar å gi når det går galt. De fleste av oss har vel trakket igjennom på en slik måte, at vi fikk en følelse av at vår fremtid var avhengig av hva andre gjorde, når det gjaldt å forholde seg til det vi hadde gjort. Noen ganger trenger vi rett og slett å bli tilgitt. For meg har en viktig setning vært: Pappa er like glad i den slemme gutten/jenta, som i den snille (derfor må ikke alltid den slemme gutten/jenta få det slik han/hun vil). Uten denne mulighet skapes det lett angst, livet blir et par nummer for stort for oss. Vi trenger fasthet og forståelse. For mye fasthet gir kulde. For mye forståelse kaos. Vi trenger derfor å utvikle måter å vise fasthet og omsorg på.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |