Kommentaren

-Av Lars Elsrud-

Det er mye bra med utviklingen. Svært mye bra. Men det er også en del utvikling som bare gjør livet kjedelig uten å føre med seg noen fremskritt.

Før i tiden hadde mange stor tro på synske personer og personer som kunne spå. F.eks. kunne en smågutt med fregner og kviser ta med sine hardt opparbeidede sparepenger til en omkringreisende spåkone, og betale for å få vite hvordan fremtiden hans ville bli. Og etter å ha studert hånden til den nervøse smågutten en stund, følt litt på livslinjen og andre linjer i hånda, kunne hun meddele at han kom helt sikkert til å bli en suksessfull sauebonde. Lykkelig ville gutten springe ut av vogna til spåkona. Uten å tenke på at det var sauemøkka under neglene på hans ikke helt nyvaska hender, som hadde gitt henne et nyttig hint om hva han allerede nå brukte mye av tiden sin på.

Og kom det en gutt med rene hender for å bli spådd, så tok hun til fulle i bruk mystikken rundt seg selv og vogna si – røkelse og krystallkule – før hun kanskje fortalte at vedkommende kom til å finne en stor skatt om noen år. Også gikk gutten ut og brukte kanskje resten av livet på å lete etter denne skatten. Det var jo nettopp dette som skjedde svensken, som i 19 somre lå inne i Vidalen og gravde etter skatten som kongens skatteoppkrevere skal ha gravd ned da de fikk svartedauen på sin tur gjennom Vidalen rundt år1350.

 ”Vidalssvensken” tilbrakte de fleste av sine voksne somre inne i Vidalens mystiske natur, mens han gravde etter rikdommen han var blitt spådd å finne. Og selv om han ikke fant noen skatt, så ble han udødeliggjort gjennom Mikkjel Fønhus sin roman ”Trollelgen”, og mange hull i bakken etter hans iherdige innsats.

I dag tror svært få på synske personer og spåkoner. Derimot har vi fått en stor yrkesgruppe som kalles rådgivere, med gråe dresser med flass på skuldrene og så godt som null peiling på den fremtiden de gir råd om. Kort oppsummert: De har omtrent like mye framsynthet å fare med som tidligere tiders synske og spående koner. På den annen side har tittelskiftet fra spåkone til rådgiver gitt de stor anseelse i samfunnet og høye lønninger.

Mitt første møte med en slik grådress med flass på skuldrene var en yrkesveileder mens jeg gikk på ungdomsskolen. Han satt ikke og studerte hendene mine, og på den måten fikk øye på litt sauemøkk under neglene. Nei, han gikk frem mye kjedeligere enn ei spåkone ville gjort, og rett og slett spurte hva foreldrene mine dreiv med. Da jeg svarte at vi bl.a. hadde ca. 25 sauer, da rettet han seg opp, mens det datt enda litt mer flass på skuldrene, og sa: ”Du må satse på landbruk og sau. Ta landbruksskole, og når du kommer hjem kan du sikkert øke besetningen til både 35 og 40 sauer”.

Så jeg gjorde delvis det, tok landbruksskole – både grunnkurs og agronom. Nå, noen få år etter, er landbruksskolen jeg gikk på, fjøset vårt og det meste av norsk landbruk ellers nedlagt.

Selv om utviklingen i norsk landbruk hadde vær den samme, om jeg hadde fått samme råd av en spåkone som jeg fikk av denne godt betalte rådgiveren. Så tenk hvor mye mer spennende det hadde vært å sitte i en mørk vogn med røkelse og krystallkule og få beskjed om å ta landbruksskole og satse på 35-40 sauer. Og det fra ei som gav rådet ut fra å lese uvaska hender, og ikke ut fra å spørre om hva foreldrene mine dreiv med.

En annen rådgiver jeg traff, var i banken for ca. 5 år siden. Han rådet meg til å kjøpe aksjefond. Spare alt jeg kunne i aksjefond, for det ville gi avkastning og rikdom det. Nå fulgte jeg heldigvis ikke opp det rådet i særlig grad. Men la oss si at jeg brukte 5.000,- kr på aksjefond etter dette rådet. I dag hadde jeg sitti igjen med mer penger om jeg istedet hadde puttet 3.500,- kr under hodeputen, vekslet resten av pengene inn i 50-lapper, rullet disse hardt sammen og brukt de som oppfyringsved. Nå skal en selvsagt ikke brenne penger, men jeg personlig hadde tapt mindre på dette, enn på å følge rådet fra rådgiveren.

Tenk å tilbringe hver sommer i Vidalen. Og under en blå sommerhimmel leve i spenning for hvert eneste spadetak en tok. Sammenlignet med spenningen en avtale om månedlig trekk fra lønnskontoen til kjøp av aksjefond gir. Tenk hvor mye mer jeg selv hadde opplevd, hvor mye mer jeg ville blitt snakket om i generasjoner etter meg og hvor mange flere fysiske spor det hadde vært etter meg, om jeg hadde møtt spåkona og ikke rådgiveren i banken. Selv om det økonomiske resultatet av disse to rådene sannsynligvis ville være det samme når jeg gammel og krokrygget sitter på Hedalsheimen. Jeg ville vært rakablakk

Tja. Disse tankene har ikke noe dypere mening enn å fastslå at både fortidens krystallkuler og dagens gråe dressjakker med flass på skuldrene har liten eller ingen kunnskap om fremtiden. Men samtidig er det med vemod jeg ser at utviklingen fra krystallkuler til gråe dressjakker med flass på skuldrene, har gjort livet atskillig kjedeligere. Både for den som blir spådd, og for de rundt som har mistet originale innslag å snakke om.

Forresten, kanskje spåkoner er bedre enn rådgivere. Jeg har vært hos en spåkone en gang for lenge siden. Hun kunne fortelle meg, mot et lite tillegg i prisen selvsagt, at jeg burde kjøpe et lodd i det som het ”Pengelotteriet”. For da ville jeg ”vinne en liten sum”. Jeg brukte 20,- kr på et lodd, og var fire nummer unna å vinne 50,- kroner. Hun råkte altså ikke helt med rådet sitt hun heller. Men hun var atskillig nærmere enn både yrkesveilederen på ungdomsskolen og rådgiveren i banken.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |