Hedalen

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.

En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Hvilken følelse sitter dere med når dere hører apostelen Johannes sitt juleevangelium?

liv – lys – tro – ta imot – Guds Sønn – Guds navn – Guds barn – født av Gud – herlighet – nåde – sannhet.

Ord som lar oss føle alt som er riktig og godt. Og slik tror jeg Gud vil vi skal føle det. Alt det gode han har, vil han dele med oss, øse sine gaver ut over oss med sin guddommelige overdådighet.

Men hørte dere etter, så hørte dere at midt mellom alle de gode ordene, så dukket det opp ord som ikke kjentes gode:

Det står om dem som tror, og dermed er det underforstått at det er noen som ikke tror.

Når du hører de ordene som ikke kjennes gode, hva føler du da? Når du oppdager at det går et skille mellom mennesker, mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor, mellom dem som blir frelst og dem som ikke blir det.

Når du synger: "han har himmeriks dør opplukt", og vet at noen, kanskje noen du selv kjenner, ikke har funnet den åpne døren.

Når du jubler: "Fryd deg hver sjel han har frelst!" og samtidig må spørre: Hva med de sjeler som ikke nådde frelsen?

Eller når du stemmer i "Finner du ham som hyrder så, da eier du nok til freidig å dø", og du må undres: Hva med dem som ikke fant ham som hyrdene så?

Denne høsten har det vært noen medie-krusninger rundt spørsmålet om frelse og fortapelse. Støynivået har ikke kunnet måle seg med den stormen som gikk ut fra dette bispedømmet for 50 år siden, men en del mennesker har latt seg engasjere, ikke minst journalister.

Det begynte med en ny oversettelse av Det nye testamente, hvor det norrøne ordet "helvete" var byttet ut med det opprinnelige greske ordet "gehenna".

Noen tolket denne endringen slik at alvoret ved fortapelsen ble svekket. Det er ikke riktig. Leser vi Det nye testamente med det opprinnelige greske ordet, ser vi at alvoret er der like fullt. Likevel satte saken i gang en debattrunde om det nå finnes noen fortapelse eller ikke. Om det spørsmålet har uttalelsene vært forskjellige. Og spørsmålsstillingen er ikke ny.

Jeg husker en prest som for noen år siden uttalte: Jeg makter ikke å tro at menneskemasser skal kastes ut i et eller annet evigvarende fortapelsens mørke.

På et slikt nødrop må vi svare: Ikke noe menneske som har sett en liten flik av alvoret ved å bli stående utenfor Guds frelse, vil kunne greie å se i øynene det faktum at et medmenneske skal havne der.

Og enda ligger Guds smerte himmelhøyt over den smerte vi føler når et menneske vender seg bort fra ham.

Guds smertegrense er nådd når han ser et menneske som går tapt for ham. Hvorfor tror du ellers han ofret sin Sønn for å få oss tilbake igjen?

Her står vi overfor Guds eget mysterium. Vi moderne mennesker liker ikke mysterier. Vi vil ha alt forklart. Når vi står overfor det uforklarlige, protesterer vi og krever en forklaring; og vi blir irritert når vi ikke får den.

Om frelsen har Gud latt oss få vite det vi trenger. Det han har behold som sin hemmelighet, det har vi intet krav på å få se inn i.

Og det vi lærer av Guds ord, det er for det første: Det er bare ved å tro på Jesus et menneske kan bli frelst. Johannes sitt juleevangelium forteller: "Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn." (v. 12) Selv sier Jesus: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) Og da Peter ble forhørt av jødenes rådsherrer, sa han: "Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12)

Hvis vi skulle forkynne at det sikkert også går andre veier til frelse, da forkynner vi ikke som Guds ord.

Det andre vi må holde fast på, det er dette: "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst." (1 Tim 2,4)

Guds kjærlighet er grenseløs. Guds kjærlighet omfatter alle mennesker på jorden. Men det hører til kjærlighetens vesen at den må tas imot. "Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn." Kjærligheten kan ikke påtvinges noen. Kjærlighetens vesen er at den kan avslås; kjærlighet kan man forsmå. Gud kan ikke voldta, han kan bare beile, han kan bare fri. Det hører til menneskets verdighet å kunne si nei.

Kanskje fordi det var jeg som sto i veien. Hva gjør Gud da, når Jesus blir skjult for et menneske? Eller når mennesket bor et sted på jorden hvor han aldri har fått høre om Jesus? Når et menneske ikke fikk muligheten til å velge? Svarene på slike spørsmål forblir Guds hemmelighet.

Det vi har fått vite, det er: Det er bare én vei, og den vil Gud at alle mennesker skal finne. Resten har Gud holdt for seg selv.

Så kribler det nok i våre fingre av lyst til å pille opp knuten. Men vi har ikke lov. Vi har ikke krav på svar.

Noen prøver likevel, og sier: Gud sørger nok for at det går bra med alle til slutt.

Det Jesus har bedt oss om, er at vi skal gå og fortelle. Johannes kom for å vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham, leste vi. Den oppgaven har vi også. Alle må få sjansen til å tro på Jesus. Naboen vår, - og de som bor ved jordens ender.

Alle må få sjanse til å synge "Fryd deg, hver sjel han har frelst!" – og vite: det er meg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Julepreken