Byråkratisausens ”effektive” problemløsning 

- Av Lise Marie og Linn -

Byråkratene finnes overalt. Alt skal dokumenteres skriftlig, og nåde den som ikke følger reglene. Skal man søke om den aller minste ting, må det gjennom utallige organer før man kan få tilbakemelding. Det kan også virke som om byråkratiet forventer skriftlige søknader, men foretrekker muntlige tilbakemeldinger selv.
 
Som sagt har byråkratene lett for å flytte papirbunker fra den ene siden av skrivebordet til den andre. Den første sekretæren gir ansvaret til den neste, som igjen gir ansvaret til det tredje leddet. Slik fortsetter det i baner – helt til saken havner i søpla. Dette må vi, vanlige folk, finne oss i. Når vi for tiende gang ringer og hører hvordan saksbehandlingen har utviklet seg, får vi igjen høre: ”Dessverre, vi har sendt søknaden videre. Vennligst kontakt neste ledd.”  Neste dag prøver vi like uvitende og fortvilet å slå på tråden til neste organ. Svaret vi mottar der, er like frustrerende. ”Kontakt oss igjen om en uke, da er saken mest sannsynlig ferdig behandlet.” Det vil si en måned eller to.  

Byråkratiet råder over alle områder. Vi møter ”papirflyttingen” både i nærmiljøet og ellers. Det siste eksemplet vi har opplevd, er søkning til videregående skole i Buskerud. Skolen fikk først en melding om at regelen for fjorårets søkning ikke gjaldt dette året. Det innebar at vi tiendeklassingene i Hedalen ikke fikk søke til Buskerud fylke (Hønefoss). Begrunnelsen kunne ikke helt forstås, siden vi er i det ”dilemmaet” at alle linjer ikke eksisterer på Leira.

Vi må derfor søke til Gjøvik-området. Denne turen er svært ”kronglete”. For å komme seg frem kollektivt må man for eksempel ta den lange ruten: Hedalen – Begnadalen – Fagernes – Gjøvik. Hønefoss-turen ville tatt halvparten så lang tid, og det er dessuten 3,5 mil kortere. Faktisk ville både vi og fylket spart penger på å la oss gå i Hønefoss. Problemet er kanskje ikke at så mange av oss ville valgt Hønefoss-løsningen, men er ikke prinsippet helt bak mål? 

Man trenger heller ikke å gå så langt i byråkratiet. For å ta et eksempel litt nærmere geografisk, er skolen vår et godt eksempel. 10. klasse har for tiden søkt om lån av et rom på skolen. For det første måtte vi gjennom noen skriftlige prosesser. Vi har også fått beskjed om at det muntlig er i orden, men.. Skriftlig tilbakemelding må selvfølgelig til. Dette er ikke for å kritisere, vi skjønner at det er regler på hvordan prosessene skal foregå. Hva ville skjedd dersom de ikke hadde fulgt opp oppgavene sine på rett måte? Da hadde de fått ”de høyere makter” på nakken, og alt hadde falt tilbake på dem selv.  

Det er ikke bare i skolesammenheng at byråkratiet eksisterer. Ser man rundt seg i samfunnet, finnes det saker som behandles og ”nedlegges” av disse ”bryåkratene”. Det er jo faktisk det de driver med, de bryr seg samtidig som de måker store lass med papir. Aktuelle hendelser og saker blir gang på gang drøftet. Det kommer fram blant annet i media. Det de og vi andre får til svar, er at saken allerede er behandlet. Sannheten er imidlertid at den er på full forflyttelse rundt i systemet. Kanskje er den allerede sirlig puttet i en mappe sammen med haugevis av andre nedlagte saker – eller kanskje allerede borte for godt? Ikke vet vi… 

Slår man opp i ordboka på byråkrati, finner man disse betegnelsene:

vidt forgrenet administrasjonsapparat og omstendelig og ineffektiv arbeidsordning.

Den siste betegnelsen kan vi i alle fall si oss enig i. Et arbeid som går ut på å drikke kaffe og snike seg unna eget arbeid, kan vel neppe kalles effektivt? Men for all del, personlig ville vi heller ikke risikert å bli utsatt for beskyldninger i hytt og pine. Det er nemlig ikke få som utnytter manglende skriftlig arbeid til selvnytelse.