t


Kommentaren

Publisert:  10.11.06

”Berre ein hund” – eller ”Menneskets beste venn”?

- Av Kari Halldis Brenden –

Kari Haldis BrendenUttrykket ”Hunden – menneskets beste venn” er et kjent uttrykk, men for dem som aldri eller sjelden har hatt befatning med hund, har utsagnet kanskje en litt overfladisk betydning. Men de fleste hundeeiere vet hva det dreier seg om.
I dagens samfunn, hvor alle ser ut til å ha nok med sitt, er behovet for å ha hund som turkamerat og venn bare blitt større med årene.
I mange tilfeller er hunden den eneste venn. Der mennesker svikter, svikter aldri hunden. Hunden har en unik evne til å vise sin spontane glede og uforbeholdne kjærlighet overfor sin herre – eller ”flokk” (familie).


Mange husker kanskje fortellingen ”Berre ein hund” av Per Sivle, der hunden Hall blir sittende på kanten av stupet og sørge over sin herre som hadde falt ned og forulykket. Og så var det den unge gutten Per, som tilslutt fikk lokket ham med seg hjem til garden og tok seg av den. Som historien forteller, ble disse to nært knyttet til hverandre. En dag bestemte likevel far til gutten at hunden skulle avlives, noe som naturlig nok gjorde et sterkt inntrykk på Per. I bunnløs sorg kastet han seg over den døde hunden og gråt hjerteskjærende. Faren ble både forundret og engstelig over guttens reaksjon, og det var da disse ordene ble sagt: ” -- du veit da det, barn, det er berre ein hund!”

Den nye hundeloven har vært i sterkt fokus den siste tiden. Jeg har ikke tenkt å kommentere lovens innhold her. Men jeg tror at noe av det som har kommet fram i media i denne forbindelsen, har gitt meg inspirasjon til å velge dette emnet. Og ikke minst det at min egen hund måtte avlives 1. påskedag p.g.a. sykdom.

Jeg brukte 2 år på å bestemme meg for om jeg skulle skaffe meg hund. Ikke fordi jeg var i tvil om hvilken rase det skulle være, men med tanke på det ansvar det innebærer å ha hund og i tillegg det ekstra arbeidet og visse ulemper som følger med:
Utgifter, renhold (hundehår over alt), daglig omsorg og til tider ganske bundet. En god venninne, som selv hadde hatt hund, ramset opp alle disse punktene for meg på den tiden da jeg fortsatt var i ”tenkeboksen”. Et viktig punkt som hun understreket, var at det ville komme en dag da jeg måtte ta farvel med hunden og kanskje selv måtte ta avgjørelsen om å avlive den.
Jeg har fått erfare alle de nevnte punktene, - også det siste, dessverre.

Jeg har aldri angret at jeg skaffet meg hund. Han ga meg så mye glede, hengivenhet og trygghet som jeg aldri hadde kunnet forestille meg. Han var hele familiens gode venn og kjæledegge. Samtidig viste han tydelig hvem som var hans herre. Vi kunne hverandres språk.

Det var for 7 år siden at jeg reiste til Sem ved Tønsberg for å hente min Berner Sennen-valp som da var 8 uker. Det var som å få en sprell levende teddybjørn i armene mine, og jeg falt pladask for dette skøyeraktige nurket. Å komme hjem med denne, var nesten som å få en baby i huset, bare at i dette tilfelle begynte dressuren fra dag èn. Det ble nok likevel en mild dressur den første tida, for hvem klarer å være streng overfor et slikt sjarmtroll? Dette ”trollet ” ble ”døpt” da jeg hentet ham hos oppdretter og han fikk navnet Alexander Ruffe. Alexander var det formelle navnet, men Ruffe ble det familiære.

Stort sett hadde jeg ham med meg over alt. Han hadde sin plass under skrivebordet på jobben - eller i bilen. Om natta lå han på gulvet ved siden av senga mi.
Dette ”nurket” vokste fort og ble etter hvert til en bamse på 60 kg. Når vi dro i hver vår ende av hundebandet, skulle dette i h.h.t. vekta blitt fifty fifty, men mine muskler var nok ikke så velutviklet som hans, så jeg måtte bruke verbale kunster for å få ham dit jeg ville.

Ruffe var et kontaktskapende vesen. Ute på tur med ham, oppsto det ofte kontakt med andre. Det kunne være et smil, et nikk eller en samtale. Og det var han som var opphavet til kontakten. Der han var, ble det alltid en mild og god stemning. Med sitt tillitsfulle, snille og sjarmerende vesen måtte det bare bli slik.

Julekveldene var han et naturlig midtpunkt, pyntet med rød sløyfe i halsbåndet. Han pleide å legge seg flat foran juletreet for å betrakte pakkene som lå under. Han visste godt at her var det pakker også til ham.

I mørke og kalde vinterkvelder når det durte og knitret fra bjørkeveden i ovnen, var det både trygt og koselig å ha Ruffe i nærheten. Han fulgte årvåkent med, selv om han hadde flata ut på gulvet og tilsynelatende sov. Hvis det var noen mystiske lyder utenfor husveggene, var han plutselig i beredskap. Av og til knurret han med den grove stemmen sin så det hørtes ut som om det kom langt nede fra halsen, og øynene var vaktsomme. Mange ukjente som kom på besøk, fikk seg nok en forskrekkelse når jeg åpnet døra med denne digre og kanskje fryktinngytende bamsen ved siden av meg. Noen få ganger passet det meg meget bra, ikke alle fremmede er like ønsket, men de skulle bare visst! De hadde intet å frykte! Han ville aldri gått til angrep. Hans oppgave var å varsle ”mor” om eventuelle farer.

Jeg var aldri redd for å være alene når jeg hadde Ruffe med meg, verken hjemme eller på hytta. På hytta storkoste han seg, og det var der vi var da han ble syk. I løpet av 2 døgn hadde han 14 epileptiske anfall. Vi fikk tak i medisiner, men de hjalp ikke, og 1. påskedag gikk turen til Gjøvik dyreklinikk hvor vi fikk høre om dårlige prognoser. Etter en lang samtale med en forståelsesfull veterinær, tok jeg avgjørelsen om avlivning. Jeg orket ikke tanken på at han skulle lide mer. Veterinæren sørget for at han fikk en human måte og dø på. Jeg følte meg hjelpeløs og sliten - kunne bare stryke og stryke over den myke pelsen til han sovnet inn.
Jeg gikk ut, følte meg uendelig tom og trist. Kirkeklokkene begynte å ringe nede i byen - som om det var for Ruffe ---.

Jeg er ikke den eneste som har mistet en hundevenn. Derfor vil jeg til slutt sitere et dikt som er skrevet av Anne Lise Boge. Diktet er stilet til hennes første Golden Retriever ”Tajo”. Diktet står i boken ”Gyldne minner fra en hunds hverdag”.

SORG

Jeg stryker over din gylne pels,
men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå –
Aldri mer løpe, hoppe, gå -.
Alt er slutt,…… det er over nå.

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,
Og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før –
aldri mer ”oss to”.
Som isnende kulde inne i meg
kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg, sier de -
jeg går mot en dør.
Der ute går livet videre som før –
Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selv om du ville.
Skriket vil ut,
men jeg lukker min munn -
hvem var det som sa ”bare en hund”.


   

Nettsideansvar: Arne Heimestøl |