- Av Lars Elsrud -

Rikdommen min viser seg best i form av noen blanke kraner rundt omkring i huset. Det er for så vidt det samme om kranene er blanke eller ikke. Det viktige er at det er kraner. Kraner det bare er å skru på, så strømmer rikdommen ut i form av rent vann i overflod. 

Jeg leste nettopp at ca. halvparten av sjukesengene som er i bruk i verden, er i bruk av personer med vannrelaterte sjukdommer. Det vises også mange bilder av personer i andre land som bruker mye av døgnet sitt på å skaffe seg og familien det aller nødvendigste av vann. Vann det tar timer å bære hjem fra nærmeste brønn med grumsete vann. Tenk hva en eneste slitt, dryppende og totalt umoderne  kran - kun med kaldt vann - ville bety i økt livskvalitet for en av de millioner av mennesker som ikke har en slik kran.

Det er for øvrig pussig å tenke på at eneste vannbæringa jeg behøver å bruke krefter på. Det er måking av vann som i form av snø faller ned på alle de steder jeg ikke ønsker å ha snø. Snømåkinga, som gjerne er et irritasjonsmoment på travle vinterdager, har faktisk blitt  atskillig mindre irriterende etter jeg begynte å tenke på snømåking som den mest lukseriøse form for vannbæring som finnes. 

Vann har gitt oss nordmenn rikdom på mange måter. Vannkraft med bl.a. Norsk Hydro er et slik eksempel. Et annet eksempel på stor, norsk ”vann-rikdom” er fastsettingen av landegrensene i Nordsjøen. For hvor går egentlig grensa mellom Norge og Storbritannia? Det er selvsagt ingen tvil om hvor den grensa går nå, men det er ikke så veldig lenge siden den ble fastsatt. Spørsmålet var om den skulle følge prinsippet om ”djupål” eller ”midtlinje”.

Djupålen i Nordsjøen går jo ganske nær norskekysten. Det ble enighet om at grensen mellom Norge og Storbritannia skulle følge midtlinjen – selv om dette i utgangspunktet nødvendigvis ikke var riktigere enn å følge djupålen. Men Storbritannia syntes det var på sin plass at norske kystfiskere fikk fortsette slik de hadde drevet.

Deretter skulle grensa mellom Norge og Nederland / Belgia trekkes. Også her gikk det så vidt jeg vet ganske greit å bli enige om hvor grensa skulle gå. Det interessante her dukket opp kvelden før grenseavtalen skulle undertegnes. Den ene norske landmåleren som var med på å beregne grensa hadde en følelse av at noe var regnet galt. Han satt derfor oppe hele natten og gikk gjennom regnestykket, og fant at det ikke var regnet riktig i forhold til jordkrumming.

Dette gjorde at grensen egentlig skulle gå noen få mil lenger unna Norge enn det forhandlerne var blitt enige om. Grensebeskrivelsen ble derfor korrigert på morgenkvisten, i siste liten før avtalen ble undertegnet. Det hører med til historien at landmåleren som på eget initiativ satt oppe hele natten og fant feilen, senere søkte den norske stat om å få overtidsbetaling for dette arbeidet – men fikk avslag. 

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg nevner disse historiene om grenser i Nordsjøen i forbindelse med ”vann og rikdom”. Poenget er at disse historiene skjedde før det var funnet olje i Nordsjøen. Hadde Norge og Storbritannia i stedet blitt enige om å følge djupålen, så hadde vi vel knapt nok hatt olje i Norge til annet enn å smøre hengslene på en og annen skapdør.

Og de milene som landmåleren skaffet Norge en natt på et mørkt hotellrom, de ble sikkert sett på som en ”pølse i slaktetiden” i grenseforhandlingene den gangen. Og det var vel sikkert derfor staten mente at denne ”frivillige ekstrainnsatsen” ikke var verdt overtidsbetaling. I dag er disse milene kjent som Ekofisk, og det er anslått at hver meter av disse milene har en verdi på ca. 1 milliard kroner. Tro om det i det hele tatt ville vært mulig å bli enige om grensene i Nordsjøen uten ”krig og elendighet”, om det var kjent hvilken rikdommen vannet skjulte?  

En annen form for rikdom vann kan gi, det fant jeg i en nedtegnelse i noen gamle papirer her på gården. Der fortelles det om en familiefar i Hedalen som ikke kunne skjønne hvordan han skulle klare å skaffe familien sin mat til å berge over vinteren. Det var allerede senhøstes, og det var begynt å komme is og snø. Han var inne i Vassfaret med ene sønnen sin, og innvidde denne i sin forholdsvis bunnløse bekymring.

Da ble de vare noe ute på vannet et stykke, og de fikk se det var en elg som svømte. De hogde løs en båt som var frosset fast, og rodde utover og nådde igjen elgen. I båten var det is og glatt – så det var svært vanskelig å stå oppreist i båten. Allikevel klarte faren med tre øksehogg å slå i hjel elgen, og de fikk dratt den med inn på grunt vann. Det viste seg at elgen var skadeskutt, og det var vel derfor det var mulig å komme innpå den på denne måten. Uansett, ettersom elgen var såret, fikk de beholde hele slaktet og familien var berget med mat over vinteren. 

Ja, nå er våren her, med sommeren hakk i hæl. Men når vinteren atter legger seg over Norge,  kan du jo tenke på dette når du står der med snøskuffa og ergrer deg litt over at det du måkte i går er snødd ned igjen i løpet av natten. At snø er vann, og at vann det både er rikdom og skjuler rikdom. Og jammen er vi nå heldige da, vi som må måke unna denne rikdommen for å komme frem med biler drevet med bensin fra Hydro, på veier som er finansiert med olje fra Ekofisk.

Sammenlignet med de som må bruke mye av døgnet sitt på i milevis barbeint å bære en krukke med vann i ulendt, gloheit og tørt terreng - slik at familien kan overleve til neste dag, da en ny krukke må bæres samme strekningen. Hvis det fortsatt er igjen vann på samme stedet. Jeg tror en person derfra kunne fortalt oss så levende om gleden ved å få tilgang til en  gammel, dryppende, smårustet kran med ubegrenset med kaldt vann i – selv om den måtte deles med 100 andre familier. At vi for en kveld ville glemt både høye bensinpriser og dårlige veier. I hvert fall for en del av kvelden.