Sakksikk

-Av Lars Elsrud-

--Det feiler Dem ingenting, sa legen. --HVA! INGENTING??, utbrøt Sakksikk i vantro forbløffelse.

--Ingenting, gjentok legen på en måte som gjorde det klart at konsultasjonen var over. 

Sakksikk tuslet skuffet ut fra legekontoret. Han hadde vært så sikker på at han feilet noe. Noe alvorlig. Noe som ville forskrekke folk når de hørte det. Noe som gjorde at han ble i sentrum for folks oppmerksomhet. Både for oppmerksomheten til familien, venner og arbeidskollegaer. For var det noe Sakksikk ønsket seg mer enn noe annet her i livet, så var det å komme i sentrum. Ja, målet Sakksikk hadde med livet, var rett og slett å bli midtpunkt. 

Sakksikk var rett og slett aldri midtpunkt. Selv ikke da han ble født. Han ble nemlig født samme dag som den lille prinsen Harald. Og ingen snakket om annet enn fødselen til prins Harald i de dagene. Sakksikk hadde heller ikke vært noen vanskelig fødsel. 40 cm, 3,1 kg og unnagjort på 35 minutter. Det var ikke en slik type fødsel folk gadd høre moren fortelle om. Ikke engang i familieselskaper. Fordi der var alltid tanten til Sakksikk, og hun hadde født Sakksikk sin fetter bare et halvt år senere. Fetteren var 57 cm, veide 5,6 kg og det tok 18 timer å få han ut med tang. Det var fødsel det.

Innerst inne trodde Sakksikk at morens litt manglende entusiasme for sin sønn, skyldtes det faktum at hennes fødsel aldri var blitt lagt merke til. 

På skolen lekte de kongen på haugen. Sakksikk kom aldri nærmere enn bakerste mann blant de som sto rundt haugen og så på. Så på at nye konger kom til, etter hvert som gamle konger ble dytta vekk og skled ned av haugen på sine glatte regnbukser. Før de gråtende skrek at faren min er sterkere enn din, og sprang opp og angrep den nye kongen så snørr og tårer skvatt.

Men akkurat som Sakksikk aldri ble en skikkelig fødsel, ble han heller aldri konge på haugen. 

Årene gikk, og en og annen gang trodde Sakksikk at han endelig var sentrum. Da knep han øynene igjen, knyttet nevene og løftet disse triumferende over hodet. Men når han åpnet øynene, sto alle med ryggen til og han var enda en gang bakerste mann i kretsen rundt ”kongen på haugen”. Han skjønte jo at han faktisk egentlig var i sentrum. At han hadde lykkes med det han jobbet med. Det var bare det at alle andre var opptatt av noe helt annet, hvor det var andre som var i sentrum.

Det var bare slik livet var. Det sentrumet Sakksikk inntok, det var det ingen andre som oppfattet som noe sentrum. Nei, det var faktisk så fjernt fra det de oppfattet som sentrum. Så de la ikke merke til at det også fantes et sentrum for noen rett bak ryggen deres. 

Men, så. Mange år etter det skuffende besøket hos legen, da det viste seg at Sakksikk var helt frisk, og ikke feilet noe alvorlig. Da havnet Sakksikk endelig i sentrum. Det skjedde en dag med kjempefint vær. Ja, bare en liten uværsky seilet over himmelen. Og plutselig, fra denne klare himmelens eneste lille uværssky, kom det plutselig et lyn og et kraftig brak som fikk alle til å snu seg i samme retning. Og der lå Sakksikk i sentrum for alle sin oppmerksomhet, også tordenværet sin oppmerksomhet. Sakksikk var død etter å ha blitt truffet av lynet.

Sakksikk ble sentrumet i alle landets aviser, på nyhetene i TV og på radio. Og han ble sentrumet i sin egen, store begravelse. Og der ble det fortalt mye bra om Sakksikk, for han hadde jo faktisk fått til mye. Selv om ingen hadde lagt merke til det tidligere.

Og det fortelles av folk som var i tilstede i begravelsen og kikket oppi kista til Sakksikk, hvor det for øvrig luktet litt svidd gjennom den diskre parfymen Sakksikk var sprayet med, at Sakksikk hadde et fornøyd smil om munnen. 

Moralen i denne historien det er: Selv om det kommer som lyn fra en mer eller mindre klar himmel, skal du vær fornøyd hvis du når målet du har for livet ditt. For det er ikke alle som når målet sitt.

Og kanskje kan mange av oss også finne en annen moral i historien om Sakksikk: Vi får stoppe opp og kikke rundt oss i blant, også bak oss. Se om det er noen der vi faktisk bør legge litt merke til, og gi noen minutter med oppmuntrende oppmerksomhet. For de fleste av oss er egentlig veldig viktige, selv om det kanskje ikke er så synlig ved første øyekast.

Og det skader ikke at vi oppdager det, før de skal begraves.