Godt nytt år?

EILIV LØNNINGEN

Vi står på terskelen til et nytt år. Hver nyttårsaften er en dag til ettertanke og glede. Ettertanke fordi vi tenker tilbake på det året som har gått. Vi kan spørre oss selv: Hvor ble dette året av? Hvordan utnyttet vi året? Samtidig går vi inn i et nytt år. Vi tar imot et nytt år med nye muligheter. Dette bør vi glede oss over.

Bør vi gjøre noe annet i år? Jeg tenker da selvsagt på den flomkatastrofen som har rammet flere land i Asia. Flere av oss har mottatt tekstmeldinger enten om å tenne lys i vinduet eller å dempe feiringen i år mot å sende penger til dem som trenger det. I tillegg ble jeg oppringt og spurt om jeg hadde lyst å skrive noe til Hedalen.no i lys av det som har skjedd. Dette vitner om engasjement.

Det fine med å bo i ei bygd er at folk er vant til å bli engasjert, ikke bare når det skjer store ulykker. Det som skjer rundt oss angår oss. Tankene mine går tilbake til tida før jul i fjor. Vi skulle arrangere julekonsert i Begnadalen kirke. Da ble jeg også spurt: Bør vi ha julekonsert i år? Bakgrunnen for dette spørsmål var at det var skjedd ei ulykke. En 11 års gammel gutt i bygda var omkommet i trafikken.

Svaret for oss sist år ble, at det er godt å komme sammen også når slike ting skjer. For meg ble en scene fra juleevangeliet viktig. Hyrdene som satt rundt bålet. Kanskje hadde de arbeidet hver for seg på dagen. Men når mørket og kulden kom søkte de sammen, tente bål for å få ei bedre natt. Bålet hjalp dem til å holde varmen, gav dem lys til å se hverandre og holdt de ville dyrene borte (også et bilde på mange av de tunge tankene?).

Men hva bør vi gjøre i år? For det første trenger verden mennesker som er engasjert. Ulykken i Asia har engasjert folk. Hvordan kan dette engasjement utnyttes på en positiv måte? Dernest handler det om å ta hensyn til de følelser mennesker har. Her bør vi være oppmerksom på, at det som virker naturlig for en ikke trenger å være det for en annen.

Vi kan bare tenke på ulike måter å reagere på når en av dem som står oss nær går bort. Jeg glemmer ikke en dame som var opprørt over hvordan folk i ei bygd oppførte seg i forbindelse med dødsfall. Hun kom fra Sverige og var vant til at man bruket et byrå. På begravelsesdagen var det mennesker fra byrået som gjorde det meste. Tanken var å gjøre det en kunne for å få en verdig avslutning for dem som gikk bort. Det hun følte var at i bygda der vi bodde hadde ikke folk den samme respekt for den som var død. Men hva var det folk gjorde? De ønsket å være nær sine så lenge som mulig. De ønsket gjennom sine enkle handlinger å selv ta ansvar for en verdig avskjed. Det som skjedde var en måte å uttrykke det en følte.

Vi kan også tenke på ulike holdninger til minnesamvær. For noen er det nærmest avskyelig å komme sammen og spise bløtkake rett etter at en av de nærmeste er lagt i jorda. For andre er dette en hjelp til dem som står rundt til å ta kontakt. De setter pris på dem som ønsker å vise sin medfølelse og ønsker å hjelpe dem til å få gjøre dette.

Det må også være viktig hva de som lider føler. Selvsagt kan det være på sin plass å stoppe opp og ta tid til sorgen. I landets kirker vil det rundt nyttår bli gitt anledning til dette. Men trenger alt som skjer denne dagen bære preg av sorg? Det er mange som lider som også har sett nødvendigheten av å kunne glede seg. Hvis en tar bort gleden, kan en like gjerne pakke sammen. Dette er mennesker som har plass til to tanker i hodet samtidig.

I tillegg handler ikke bare ulykken om sorg. Den handler også om menneskets angst. Det som har skjedd, rammer oss fordi det viser vår sårbarhet. Derfor trenger vi også dette nyttår å komme sammen. Vi trenger å bruke denne dagen til å varme hverandre. Vi trenger denne dagen til å hjelpe hverandre til å fokusere på det gode. Verden trenger ikke bare våre tårer. Den trenger også gleden vi har. Den som gleder seg, føler seg rik. Det viktige er derfor at vi eier en glede som kommer andre til gode. For det vi eier, gir håp også til den som lider.

Likevel, den største grunn til glede ligger i forhold til dem som tross alt overlevde tragedien. De familier som i dag gleder seg over å ha fått sine hjem, må få lov til å gjøre dette uten å føle dårlig samvittighet. Disse har sannelig også noe å feire.

I stedet for å pålegge mennesker en måte å tenke på (som prest og dermed ansvarlig for å spørre etter det etiske i denne sammenheng) så oppfordrer jeg hver enkelt til å finne sin måte å tenke igjennom det som har skjedd på. Da kan en på den ene siden velge en stille feiring og gi det en ellers ville ha brukt, til dem som trenger det.

Hvis noen av oss likevel skyter opp en rakett, så kan rakettene stå der som et synlig bevis på at vi ikke har noen grunn til å la være å gjøre noe. Så lenge vi har penger til raketter, vil vi også ha penger til noe annet. La oss glede oss over det vi har samtidig som vi tenker på andre. Vi er ikke så fattige at vi trenger å la være å skyte opp raketter for å gi de pengene vi måtte spare til dem som lider. De fleste av oss er så rike at vi kan gi ti (og flere) kroner til dem som lider for hver krone vi bruker på raketter vi skyter opp. Det viktigste er at vi tenker igjennom hvordan vi kan hjelpe.

Da kan vi finne en måte å gi til dem som trenger det akutt. Men kanskje bør katastrofen dette nyttår også gi en spore til mer langsiktig tenkning. Kanskje bør vi gi fast til en bestemt humanitær organisasjon som både opparbeider seg en beredskap og som har mulighet for å trå til når uhellet er ute. Selv er jeg med både i ulike foreninger her i bygda, og jeg er støtter en organisasjon utenfor kirka for å synliggjøre at dette er et felles ansvar vi har for verden. Det handler om å oppøve evnen til å bry seg både for dem som bor i bygda vår og for hele vår verden.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |