17. mai-feiring i Hedalen

ARNE HEIMESTØL

Godt vær bidro til ei fin ramme rundt 17. mai-feiringa i Hedalen.  I år var programmet, som vanligvis blir avviklet på skolen, flytta til Bautahaugen.  Dette satte publikum pris på.  Magnhild og Herman holdt tale for dagen. Forsamlinga kvitterte med stående applaus.  Talen gjengis nedenfor, sammen med bildeglimt fra en innholdsrik dag.

17. mai tale 2004

Hei, - og gratulerer med dagen.

Herman
Det er nå 190 år siden grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll. Og Norge er ennå et sjølstendig og fritt land.

De fleste nasjoner har sine nasjonaldager. Vår 17.mai er spesiell da den også er vår frihetsdag. Det er bare Norge, Frankrike og USA som har og feirer en slik frihetens dag.

17.mai 1814 oppsto kongeriket Norge igjen som et ”frit, selvstændigt, udeleligt og uafhendeligt rige, hvis regjeringsform er indskrænket monarkisk.” Slik står det i Grunnlovens 1. paragraf.

17.mai feiringen kom trolig først i gang i Trondheim, ca. 1820. Noen få år senere i Cristiania av studenter og byens borgere. Ikke alle likte dette. Kong Carl Johan oppfattet det som demonstrasjon mot unionen med Sverige og i 1829 brukte han soldater til å splitte en fredelig folkemasse på byens torv. Dette førte egentlig bare til at Henrik Wergeland og mange med han ble enda ivrigere med å feire 17.mai.

Neste år kan vi feire 100 år siden unionsoppløsningen med Sverige. Vi kan også feire 50 år siden 2.verdenskrig. Alt dette har 17.mai overlevd.

Feiringen av 17mai med barnetog ble til i 1870 hvor Bjørnstjerne Bjørnsom, som den gang var formann i studentersamfunnet i Oslo kom med ideèn. Tenk hvor flott dette er . I mange, mange land feirer en sin nasjonaldag med militærparade ledet av tanks og biler med raketter. Vi har musikkorps og stramme ungdommer med flagg.

La oss ta vare på feiringen av 17.mai som nasjonal dag og frihetens fødselsdag og samles om ordene til Henrik Wergeland: ”Måtte vi være verdige til å bestå prøven om vi atter en gang skulle prøves. Det er forpliktende å feire 17.mai.”

Magnhild
Jeg satt her en dag og så på nyhetene. En gutt hadde blitt tatt av snøras, det var opptøyer i Irak, soldater rykker inn i Kosovo, ti personer drept i selvmords aksjon og politimann drept i tjeneste. Er det virkelig den verden vi lever i? Må vi leve med det? Nei, vi kan ikke gjøre så veldig mye med det. Vi kan ikke påvirke om amerikanske soldater skal inn i Irak eller ikke. Men vi kan påvirke våres nærmeste miljø, våres sosiale omkrets, våres familie.

Vi må lære å fokusere på det positive, hva er det vi gjør hver dag som gleder oss. Er det noe vi kan gjøre for å glede oss selv, og ikke minst hverandre? Hva kan vi gjøre for å gjøre skoledagen, eller arbeidsdagen lettere for hverandre. Mange lever i en ”bed to bed story”, man gjør det samme hver dag uten en eneste forandring. Står opp, spiser frokost, går på jobb, kommer hjem, lager middag, ser på ”Hotel Cæsar”, og går så og legger seg igjen.

-------
Det jeg prøver å få fram er, at vi kan gjøre hverdager lettere for hverandre. Gå på besøk til hverandre. Det har blitt sånn at man kan ikke besøke hverandre så lenge man ikke er bedt, eller det er en spesiell anledning. Tenk om det ikke passer? Tenk om de ikke vil ha besøk. Ta en risk, prøv å gjør en kjedelig hverdag litt morsommere. En liten ting som å gå på besøk til noen, i stedet for å sitte hjemme alene å se på ”Hotel Cæsar” kan hjelpe.

Ungdommen blir ofte sett på som egoistiske og ikke tenke på konsekvenser. Men er det egentlig det vi er. Som oftest nei, det fleste ser muligheter, og søker utfordringer i en vanlig hverdag. Menge unge er redde for å bli sett ned på av voksne, for mange trur det verste om dem hele tiden. Men ungdommen er også ute etter respekt.

Der Ringerike slutter og Valdres nyst har bynt,
der ligg ei lita bygd me no’n kvite fjell te pynt
som ruger høgt mot vest.
Den bygda heiter Hedal’n, der trivs je aller best.
Herman
Vi tenkte vi skulle trekke fram to ”ting” der folk i bygda har betydd mye for ungdommen;

Tenk at et eldre, godhjerta par her i bygda har gitt en halv million kroner til ungdommen i bygda, hyttefolk og andre. Dette er vi skiglade ungdommer veldig takknemlige for.
”Du kommer i bakken i helga” var det ikke vanskelig å oppfatte på skolen fredagene.
Og på mandagene var det: ”Du skulle sett han, han tok baklengs salto” og ”Han tryna så blodet rant fra nesa. Det var også ofte noen som kom stolt viste fram blåmerkene de hadde fått da de ramla og skulle prøve det største hoppet for første gang.

Det har også hendt at venner av meg på skolen har faktisk krangla om når bakken var åpen.
”det står at det åpner kl. 12 på plakaten”, ”men Hans sa 10” var replikker jeg hørte stadig vekk.

Jeg snakket med Inger og Hans her om dagen for å spørre om det var greit å omtale bakken i årets 17. mai tale. Inger uttalte da at hun tåler både ris og ros. Jeg vil si at jeg ikke kan komme på så mye av risen. Men ros er det ikke vanskelig å komme på.

Hva dette gjør med ungdommen? Jeg tror vi kan bli mer sosiale uten å gå på fester der eldre gir oss øl og sprit. Vi får mer frisk luft. Å ake på ski er god trening og også veldig gøy.
Det viktigste jeg synes med slalombakken i Fossholt er at vi ungdommer kan møtes og ha det moro sammen. Hvor vi etterpå kan dra på Solstad og prate om dagens hendelser.

Magnhild
Sommeren 2002 var de første kveldene på Solstad kafé. Det var noen kvelder jeg seint vil glemme. Mange av ungdommene møttes der, og foreldrene trengte ikke bekymre seg. Det var sjeldent det skjedde noe gæærnt der. Og vi moret oss og følte en trygghet. Er det noe som skjer som Kjellfrid ikke liker, sier hun i fra, og alle respekterer det. En av ungdommens yndlingsrett var vel pommes frites, eller å spleise på en pizza der vi satt og lo og drakk Cola.

Vi er kanskje ikke like ofte på Solstad nå som den sommeren, men vi er der med jevne mellomrom, og har det like trivelig der som før. Vi prater og ler. Er det lite med folk der slår vi av en prat med Kjellfrid. For det er jo trivelig. Eller kanskje Terje slår en vits, eller to. Men alltid er det ei blid dame som møter oss i disken. Nemlig Kjellfrid!

Vi håper Solstad kan være et sted ungdommen kan møtes i lang tid framover.

Herman
Je hørte ei historie her om dagen; Det var ein mann som ville over ei elv, men han finner ikke noen bru. Han løper opp og ned langs elva, men finner ikke noe sted og komme seg over.
Etter hvert ser han en på andre sida og roper over til han: ”Hvor kommer man seg over elva?”
Hvorpå han svarte: ”Je veit ikke, je vart født her”.

Denne historia fikk meg til å tenke på hva som vil skje om ungdommen ikke flytter tilbake til Hedalen. Da vil det bli slutt på ”vi over tredve” fester. Det blir i stedet hetende for vi over 80. og ”ungdomsfestene” blir hetende vi under 50.
Hedalsheimen blir overfylt. Jeg kan nesten se for meg 80-90åringer som ligger i køyesenger på gangene.
Og enda senere vil bygda bli som Vassfaret. Ikke noen fastboende, men kanskje noen hytter.

Jeg håper at dette ikke blir noe av. Jeg synes Hedalen er ei så fantastisk bygd.

Hvordan skal vi få ungdommen til å flytte tilbake til bygda? Jeg tror det kan bli vanskelig.

Arbeidsplasser i nærheten, mulighet for å bo i hus med god plass, tilgang til den fine naturen vi har rundt oss, og gode veier og transportmuligheter til byer og tettsteder, er viktige ting som teller. Alle fritidstilbudene som lag og foreninger gir er også viktig. Her er Hedalen spesiell.

Det må ikke bli slik at Hedalen blir et tettsted, men beholder den ro og stillhet som vi har idag. Nå har vi nok mest lyst til ut i verden. Men jeg har veldig stor tro på at når vi blir rundt 35 - 40 år, begynner flere av oss som vokser opp her nå, til å få lyst til å flytte tilbake.

Jeg kan jo bruke meg selv som eksempel. Når jeg tenker meg selv som 40 åring, ser jeg for meg en naturglad mann med fiskestang og fast bosted i bygda og en jobb ikke så langt unna.


Magnhild:
Te fjerne land og byer drog mang ein Hedøl ut,
Men lengta dit dom leikte som jente og som gut,
Te Fledda og te snø’n,
Te Bautahug og setertrø, og fiskevak i strøn.

Så vi sier som folk gjør flest;
Det fins så mange steller, men Hedal’n er nå best.

Vi har tenkte å avslutte 17. mai tala 2004 med å synge hele Hedalsvisa av Edvart Elsrud:

Tusen takk for oppmerksomheten og igjen gratulerer med dagen.

Hedalsvisa

Der Ringerike slutter og Valdres nyst har bynt. 
Det ligg ei lita bygd med no'n kvite fjell te pynt
Som ruger høgt mot vest.
Den bygda heiter Hedal'n, der trivs je aller best.

I sør der daler møtes er Vassfar-elva stor.
Ho kjem frå djupe skoger - der bjønn og hulder bor.
Og nord frå fjellets port,
syng Fossbrøtt-elva godslig, slekk som ho støtt har gjort.

Den bygda ho er gammal, med sagn frå svunnen tid,
Om bjønn som under alteret i kjørka hadde hi.
Om svartedauens pest,
da bamsen sjøl var menighet og organist og prest.

Og bonden braut opp jorda i Hedal'ns bratte hell,
Men retta oppatt ryggen i seine såmmårskveld.
Han såg det grodde godt
rundt værslitt tømmer-stuggu - hans eige, vesle slott.

Det rauta oppi fjella, og bjøller let i li,
der seterjenten lokka mot kveld ved Olsok-tid.
Dom ysta ost og prim,
te hausten farva Busufjell, og vølla låg med rim.

I vinterkvite skoger, langs myr og dalen trong,
frå sleamei det suste, frå øksehøgg det sång.
Om stokken han var tong,
så gav han og litt tyngde i helvtom peing-pong.

Nå nærmer vi oss slutten, men ennå var det meir:
om brøtningsliv i elvesus, mens fugger'n bygde reir.
Og dunkel Jonsok-natt,
da Bogfjells-breer skinte - lik bortgjømt Vidals-skatt.

Te fjerne land og byer drog mang ein hedøl ut,
men lengta dit dom leikte som jente og som gut,
te Fledda og te snø'n, 
te Bautahaug og setertrø, og fiskevak i Strø'n.

Ja, det var Hedals-visa, nå er det slutt på ho.
Men bygda lever videre, de unge setter bo.
Je si som følk gjør flest:
det fins så mange steller, men Hedal'n er nå best!

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |