t


Kommentaren

Publisert:  10.11.06

Størrelser og fasonger

ANGJERD ASPHOLT

Med en slik tittel skulle man kanskje tro at dette er et innspill om kroppsidealer. Eller en ytring om størrelser og fasonger på menneskekroppen, eller i hvert fall på deler av den. Men denne historien har faktisk ingenting med kropper å gjøre. Dette er en historie om små og store gleder. Og en historie om store hjerter med forskjellige fasonger.

Han var en raus mann med et stort hjerte. Han ville gitt sin kvinne solen, månen og alle stjernene hvis hun hadde bedt ham om det. Det vil si, han hadde i alle fall forsøkt. Sjøl om det å forsøke skulle bety å selge sjela si til onde makter, så ville han forsøkt. Heldigvis ba hun ham aldri om solen, månen og alle stjernene. Men roser, diamanter og store ord fikk hun uten å be om det.
Han hadde et stort, rundt hjerte, og han kunne mange store ord.

Da han fridde til henne gjorde han det på en helsides annonse i landets største løssalgsavis. Avisa lå oppslått på kontoret hennes da hun kom om morgenen og sjefen hennes sto klar til å sende henne hjem. Hjem til et hus fullt av store rosebuketter og en mann som satt på kne med den største diamanten hun noen gang hadde sett i hånden. Alt var i det hele tatt for stort til at hun fikk fram et ord, men hun strakte hånden mot ham og lot ham sette ringen på fingeren hennes. Diamanten var så stor at hånden hennes nesten forsvant bak den. Han hadde et stort, rundt hjerte, og han ga henne store gaver.

Han elsket sin kvinne. Hun trengte aldri å tvile på det. Hans kjærlighet var like stor som hjertet hans, hvis ikke større. Og hjertet hans var, som sagt, stort. Han tok henne med på romantiske ferier, kjøpte dyre kjoler til henne, skrev kjærlighetsdikt og dyrket henne som en gudinne.
Han hadde et stort, rundt hjerte, og han unte henne alle store ting.

Men kvinnen krympet. Hjertet hennes var også stort, men det hadde en annen fasong og det var så mange små kroker og kriker der at det var ikke plass til så mange store ting. Nå var det ikke lenger plass til henne sjøl der. Så sakte men sikkert krøkte hun seg sammen og ble mindre. Og mindre. Og til slutt mistet hun seg selv av syne. Krokene i hjertet hennes passet ikke til store rosebuketter og store ord.
Hun hadde et stort, krokete hjerte, og det kunne ikke romme mange store ting.

Men.
Han kunne gitt henne en klem hver gang hun trengte det, han kunne strøket henne gjennom håret når hun var trist, han kunne plukket vårens første hestehov, han kunne strøket armen hennes når han gikk forbi, han kunne kysset henne i nakken når hun lette etter noe i kjøkkenskapet, han kunne kjøpt et ullskjerf i yndlingsfargen hennes en kald vinterdag i byen, han kunne tatt henne med til en bekk bare for at hun skulle høre lyden av rennende vann. Og hun ville funnet en plass til det alt sammen.
Hun hadde et stort, krokete hjerte, som skapt for å fylles med massevis av små ting.

En ferie kan du bestille, men en hverdag må du skape. Hun var av den kreative sorten, likte å skape noe selv, likte å se resultatene av egen innsats. Som å se at frøet du har sådd begynner å spire. Som å se mannen du kysser, blomstre. Hun kunne fylt hjertet sitt med utallige hverdager.
Hun hadde et stort, krokete hjerte, og hun kunne skapt spennende hverdager.

Den dagen hun oppdaget at hun hadde mistet seg sjøl, begynte hun å rydde i hjertet sitt. Hun kastet ut 117 store rosebuketter, 13 designerkjoler, 7 luksusferier, 18 store halskjeder og en mengde andre store ting. Og underveis i opprydningen fant hun blant annet igjen en liten blåveisbukett hun fikk av sin første kjæreste på barneskolen, lukten av hegg en vårdag da hun var 15, vannet hun badet naken i alene en sommerkveld i en fjellelv da hun var 19, den kalde, skarpe lufta og nordlyset fra en vinternatt i nord. Og til slutt, innerst i en krok, fant hun seg sjøl. Og endelig var det plass til at hun kunne strekke seg ut i full lengde og full bredde, og hun kunne kjenne sin egen puls helt til den innerste krok av hjerterota.

Tro det eller ei, men denne snåle historien har faktisk en moral eller to. Den første er at de små ting verken kan eller bør byttes ut med store ting, i hvert fall ikke hvis man har et krokete hjerte.
Den andre er at det egentlig er helt ålreit å miste seg sjøl av og til, for gjensynsgleden blir så stor når man finner seg igjen.


   

Nettsideansvar: Arne Heimestøl |