Hva er et godt forbilde?

--Av Angjerd Aspholt Slupphaug-

Vi som har barn, stiller oss av og til dette spørsmålet. Hva er et godt forbilde for barnet mitt? I mediene hører vi stadig om hvem som visstnok er dårlige forbilder. Idrettsstjerner som ”nyter alkohol” topper nok denne lista ganske suverent, i hvert fall den mannlige delen.

I den kvinnelige delen, har vi også en suveren vinner: Vakre, kjente kvinner som kaster klærne. Hvem som er de gode forbildene hører vi ikke riktig så mye om.

Så hvem er de gode forbildene? Er det de kjente, vellykkede menneskene som er godt påkledd, holder seg ”på matta”, aldri har gått på trynet og aldri provosert noen? Er det i det hele tatt de såkalt” vellykkede” menneskene som er de gode forbildene?

Vi lever i en tid der barn og unge blir utsatt for stort press. Press for å prestere; på skole, i idrett og andre fritidsaktiviteter. Press for å se bra ut. Press for å ha høy score i alle ”Garners syv intelligensen”. Kort sagt; press for å være vellykket. Barna våre har mye å leve opp til!
Så kan man se på hvilke problemer barn og unge har. Spiseforstyrrelser. Rus/alkoholmisbruk. Depresjoner. For å nevne noen. Det er selvfølgelig mange årsaker til disse problemene. Men, et lite tankeeksperiment når det gjelder forbilder:

Tror du en ung gutt som havner ”på kjøret” gjør dette fordi han har lest i avisa at Erik ”Myggen” Mykland har vært full kvelden før en viktig kamp? Eller er det mer sannsynlig at denne unge gutten havner ”på kjøret” fordi han innså at han aldri ville klare å bli like ”vellykket” som Ole Gunnar Solskjær, eller for den saks skyld at han ikke klarer å leve opp til sine egne foreldres forventninger? Dette er uansett en forenkling av et problem, men jeg tror spørsmålsstillingen er aktuell.

Når det gjelder medienes kritikk av veltrente, slanke kvinner som kaster klærne, kan jeg forstå kritikken litt bedre. Det er mulig at dette kan ha en viss innvirkning på at unge jenter får spiseforstyrrelser, men jeg nekter å tro at det er hovedårsaken. Det er forøvrig ikke ulovlig å la seg avfotografere lettkledd, heller ikke ulovlig å være slank og veltrent.

Jeg leste et sted at kvinner som har døtre burde starte hver dag med å stå naken sammen med døtrene sine foran speilet og skryte av kroppen sin. Egentlig ikke et dumt forslag. Kanskje er ikke det største problemet at unge jenter ser så mange ”velskapte” kropper? Kanskje det største problemet er alle de mer alminnelige kroppene de ikke ser? Og her burde kanskje mediene ta litt selvkritikk. Det er i hvert fall ikke noen som har kommet til meg med forespørsel om å få fotografere en kropp som egner seg best med klær på.

Her tror jeg vi er inne på noe viktig. Ikke når det gjelder kroppen min med og uten klær, men når det gjelder hva unge mennesker ser hjemme. På skolen. I nærmiljøet. For er det egentlig rett av oss å gi kjendisene skylda? Bør man ikke heller stille seg spørsmålet: ”Hva slags forbilde er jeg?”. Det er vel ganske urealistisk av meg å tro at tenåringers fremste forbilder er foreldre og lærere. Men ”tenåringshelter” kommer og går i et forrykende tempo, vi andre er der gjennom mange år, foreldrene helt fra fødselen av. Det er vi som legger grunnlaget. Det er våre øyne barna ser seg selv i, lenge før de begynner å lese ukeblader og se seg selv kritisk i speilet.

Hvordan påvirker det en jente å vokse opp med en mor som har slanket seg de siste tjue år, eller som stadig klager over sitt eget utseende? I en periode av barndommen ser barn på sin egen mor som den vakreste kvinnen i verden, hvordan vil de lære å se seg selv hvis dette ikke er bra nok?

Eller, hvordan er det for et barn å ha foreldre som stadig streber etter å være ”perfekte”, karrieremessig, sosialt, utseendemessig, i parforholdet osv? Hvordan er det for et barn å ha foreldre som arbeider så hardt, og allikevel aldri føler at de strekker til?
Kanskje skal vi heller si det som det er: ”vi voksne klarer ikke alt, kan ikke alt, strekker ikke alltid til, vi går av og til på trynet. Men dette er greit, for det er dette som gjør oss menneskelige. Man kan ikke forvente noe mer av et menneske, enn at man gjør så godt man kan.” For, når alt kommer til alt, så er det vel også dette vi ønsker for våre barn, at de skal gjøre så godt de kan?

Jeg hadde forøvrig en smigrende samtale med datteren min på tre år på 17. mai. Jeg hadde nettopp tatt på meg bunaden og sto foran speilet.

”Du, mamma?”
”Ja?”
”Jeg er så glad, jeg.”
”Er du glad?”
”Ja, for at mamma er prinsesse!”

Vel, man skal vokte seg for å klage på detaljene, når man tross alt i noens øyne ser ut som en prinsesse...