Full rulle på fuglebrettet

- Av Kari Halldis Brenden -

Det er fortsatt høy aktivitet på foringsplassen til småfuglene. De fjærkledte skapningene ser ut til å ha èn eneste tanke i hodet: Det er å skaffe seg næring. Det er fascinerende å betrakte disse fjærdottene og å følge med på det ”skuespillet” som utspilles der ute. Av og til kan det være ganske dramatisk og med tilløp til regelrette opptøyer i kampen for føden.

Det er kanskje ikke så rart at det blir en viss uenighet av og til, for det er mange forskjellige ”raser”.
Kjøttmeisen er vel den som vi ser mest av og som er lettest å kjenne igjen. Svartmeisen som er mye mindre, ser ut som et bitte lite lysegrått nøste med svart lue. Den forflytter seg lynkjapt fra ett sted til et annet.
Blåmeisen er også liten og kanskje den eneste fuglen med blå og gul fjærdrakt. Selv om den er liten, er den ikke å spøke med, for av og til kan jeg se at den skremmer bort andre og større fugler hvis den vil ha matfatet for seg selv.

Grønnfinkene som er gulgrønne med gule felter langs forkanten av vingene, er ganske så grådige og kan på kort tid fortære all maten som er beregnet til en hel fugleflokk. De kan være aggressive overfor andre fugler og inntar da en truende stilling. De spiler ut vingene og åpner nebbet på vidt gap. Da er det ikke mange som tør å ta opp kampen!

Alle er vel enige i at dompapen er en flott fugl, spesielt hannfuglen, som er lubben og har flotte farger.

Flaggspetten er også fargerik. Den ønsker nok å ta med seg hele meisebollen hvis den hadde klart det. Den har, på grunn av størrelsen, store problemer med å få tak i fettet. Den klorer seg fast og prøver så godt den kan og hakke løs på bollen, men på tross av alle mulige akrobatiske bevegelser, virker det som om resultatet av bestrebelsene er minimalt. Den lange stjerten finner ikke noe å støtte seg på slik at den kan få styring på den runde bollen.

Tidlig en morgen jeg satt å så på fuglelivet, oppdaget jeg plutselig en sidensvans som kom flygende og satte seg inne i en blågran like ved verandaen. Sidensvans har jeg ikke sett på mange år, men vet at den oftest kommer i store flokker. Og ganske riktig, plutselig kom det èn til og på noen få sekunder var blågrana stappfull av disse flotte fuglene. De er ganske store og har en myk gråbrun farge med gult og rødt på vingespissene og ytterst på stjerten. Den tøffe” sveisen” gjør at denne fuglen er lett å kjenne igjen og ekstra morsom å se på. Jeg satt musestille og betraktet flokken, men ergret meg over at fotoapparatet ikke var i nærheten.

Av og til er det ekstra action utenfor vinduet, og jeg har orkesterplass! Det er når en sjarmerende ramp med buskehale kommer for å snoke til seg fuglematen. Ekornet beveger seg lynsnart og årvåkent.
Jeg har vært forutseende nok til å henge meisebollene og solsikkebeholderen i god avstand fra planta som slynger seg oppover verandastolpen. Men èn dag ser det ut til at ekornet ikke har tenkt å gi seg. Det prøver gang på gang, og jeg kan se at det vurderer alle muligheter for å komme til maten, uten at det lykkes. Men plutselig gjør det det stuntet! Ekornet fester bakbena i slyngplanta og hiver seg over til matbrettet med resten av kroppen og blir liggende vannrett i lufta! Og der henger det og gynger til det har fått forsynt seg durabelig. Når det må slippe taket, går buskehalen som en hjulvisp inntil balansen er gjenoppretta.

Så en dag blir jeg minnet om at det går mot slutten av foringssesongen for denne gang. Det var da jeg hørte det typiske kalleropet til kjøttmeisen når den søker etter en make.
Og det at våren er rett rundt hjørnet, er det vel ingen som har noe i mot, verken vi eller de fjærkledte.