Her gjengis Skomakerstuens innlegg på Bergsrud 17. juni 2006:

Kjære forsamling!

Dere har hørt Elling Fekjær orientere om Bergsrud og noe av den interesdsante historien som knytter seg til garden. Å plutselig bli eier av en gard er noe mer enn å pakke opp en hvilke som helst julegave eller bursdagsgave. Spesielt kan det bli noe hodebry og ettertenksomhet hvis det også er knyttet bestemte forutsetninger til gaven. Det er flere eksempel på at mottakere har måtte takke nei til velmente donasjoner på grunn av at det har vært knyttet krav eller forutsetninger til overtakelsen som mottaker ikke har sett seg i stand til å ivareta..
Slike forutsetninger fulgte ikke med den testamentariske gaven fra brødrene Bergsrud til Bautahaugen, og derfor ble det opp til styret å drøfte og vurdere hvordan denne gaven skulle forevaltes. Det er denne tenkingen eller planen jeg skal si litt om.

Jeg vil starte det med et sitat etter formann Mao:- ”Når en gammel mann dør brenner et helt bibliotek.”- og han mente med det at hvert menneske bærer med seg en verdifull historie, og er det ingen til å ta vare på historien forsvinner den sammen med den gamle mannen.

Slik er det også med en gard.! Hver gard har sin historie som over tid forsvinner hvis det ikke er noen som tar vare på historien. Mye interessant og verdifull historie ligger begravd under gamle hustufter og plasser der naturen har tatt tilbake det den en gang lånte bort til vår virksomhet og vårt liv.

”Titt eg minnest ein gamal gard”- skreiv Ivar Åsen. Men den gamle garden som mange av oss husker fra vår barndom har gjennomgått en stor forandring i løpet av vår levetid. I midten av det forrige århundre startet det en utvikling i landbruket og på landsbygda som noen aldri hadde sett maken til. Det skjedde vet at mange krefter og strømninger virket samtidig og brakte norsk landbruk inn i en helt ny trknologisk periode..
Av slike strømninger utenfra er det grunn til å nevne den irske oppfinneren Henry Georg Ferguson som hadde funnet opp et system der en kunne feste landbruksredskaper til en liten traktor, løfte og senke redskapen og utføre arbeid som tidligere ble utført med hesten som trekkraft. Dette var en begynnende teknologisk revolusjon med store ringvirkninger. Virksomheter som til eks. Moelven Bruk som til da hadde sin arbeidsstokk og kompetanse knyttet til det oljekokte hjulet og tømmerrustninger for hest måtte i hu og hast omstille seg for å møte de nye strømningene. Den tradisjonelle hjulproduksjonen ble byttet ut med traktortilhengere, skogshusvær på hjul
Setter vi søkelyset på noe av det landbrukspolitiske som skjedde i 1950-årene er det tre innsatsfaktorer jeg spesielt vil nevne:
-Den særskilte finansieringsordningen for bygging av driftsbygninger i landbruket
- Jordloven av 1955 som satte en stopper for oppdeling av eiendommen
- Offentlige tilskudd til å øke jordarealet og få en best mulig utnytting av arealene.

I 1960 og 1970-årene –og med noe forbehold kan vi også ta med 1980-årene, gikk utviklingen bokstavelig talt over stokk og stein. Sterke krefter virket inn på kulturlandskapet som en kan si ble endevendt., og det visuelle landskapsbildet ble ganske forandret. Gardsbebyggelsen ble endret: Stallen, smia, størhuset og utløa forsvant og ble avløst av moderne driftsbygninger. Gamle boplasser, skogholmer, bekkefar og gamle steingjerder måtte vike med den begrunnelse at ny teknologi krevde større sammenhengende arealer,- og brattlendte beiter og utslåtter gikk tilbake til naturlandskap.
”Langsomt ble landet til” heter det i et tonesatt dikt av Arnulf Øverland. Vi kan snu på dette å si langsomt ble det nye kulturlandskapet i våre bygder til,- og bildet av den gamle garden til Ivar Åsen ble slitt og utydelig.

Men i enkelte tilfeller finner du at noe overlever ganske upåvirket av utviklingen. Eiendommen Bergsrud er et slikt tilfelle. På denne eiendommen har eierne i det alt vesentlige anvendt den samme teknologi i gardsdrifta som før det siste store hamskifte i norsk landbruk som startet i 1950-årene. Når jeg bruker ordet teknologi på denne måten mener jeg først og fremst teknisk utstyr. Skal vi være korrekte omfatter ordet teknologi også kunnskap og den har selvfølgelig endret seg,- men Gunnar og Anders Bergsrud har holdt på den gamle driftsmåten samtidig som alle hus til ulike bruksbehov og helheten i kulturlandskapet er bevart. Det er få slike eiendommer om det i hele tatt finnes noe tilsvarende i de to innlandsfylkene Hedmark og Oppland. Det er vernet mange enkeltbygninger på gardsbrukene i Oppland, men så vidt jeg vet ikke noe i likhet med Bergsrud.
Da Bautahaugen Samlinger ble eier av Bergsrud ble garden introdusert for Norsk Landbruksmuseum på Ås. Museet skrev da tilbake til styret bl.a.følgende:

”Sett fra et nasjonalt og landbrukshistorisk perspektiv vil det være viktig at det rettes et større fokus på bevaringen av helhetlige driftskompleks med inntakt kulturlandskap av ulike typer.
Det er vår oppfatning av innlandets kulturlandskap knyttet til garden, i særlig grad trenger gode prosjekt slik som dette”.

Noe som er enestående med Bergsrud utover kulturlandskapet er at inventar og utstyr i alle hus er bevart og har stort sett stått uendret de siste 30 år. Dette tror jeg må være ganske enestående.
Jeg har i den sammenheng lyst til å ta en liten avstikker til side for det jeg egentlig skal snakke om for å anskueliggjøre hvor spesiell Bergsrud er i historisk sammenheng.
Jeg deltok for 3-4 år siden i et prosjekt for å skaffe Maihaugen et bureisingsbruk for bureisingshistorien var ikke representert tidligere på museet. Bureisingen her i landet hadde sin storhetstid på 1920 og 1930 tallet. Det viste seg å være et stort problem å finne et bruk med intakte hus fra bureisingstida.
Nesten 100% av bygningene på bureisingsbrukene er revet, ombygd eller på annen måte endret slik at det opprinnnelige er blitt borte, Det hører med til historien at det til slutt ble funnet et bruk på et bureisingsfelt i Sør-Fron og det ble flyttet og markert ferdig med en innvielse i 2001. Dette viser noe om hvor rask utviklingen går

Styret for Bautahaugen har en målsetting om å bevare kulturlandskapet på Bergsrud og videreføre et driftsopplegg mest mulig lik den måten Anders og Gunnar ivaretok eiendommen på.
Som grunnlag for det var det nødvendig å se noe nærmere på alle de små og store detaljer som til sammen utgjør det vi kaller landbrukets kulturlandskap. Det omfatter ikke bare det som dominerer synsinntrykket som bygninger og jordveg, men alle de små og store detaljer som beretter noe om folkene på garden og det livet de har ført. Det kan være noe så enkelt som teiggrenser og navn på skifter. Det kan være en gammel gjengrodd hage, det kan være steingjerder, gamle ferdselsråk, det kan være at driften av jordvegen over tid har skapt rydningsrøyser, spesielle plantesamfunn m.m. Her på Bergsrud er det mange slike detaljer som vi kan sammenfatte i begrepet kulturspor.
Med bistand fra en hagearkitekt i Vang, K.Sparstad, er det foretatt en grundig analyse av innmarka, og laget en skjøtselsplan for kulturlandskapet. Det har blitt en omfattende plan som inneholder en detaljert beskrivelse av landskap og landskapsdetaljer, og skjøtselstiltak for å ivareta det historisk interessante i landskapet.

Før jeg sier noe om skjøtselsplanen vil jeg si litt om det totale ressursgrunnlaget som tilligger garden. Det er 10 dekar dyrka jord ovenfor riksvegen og 10 dekar nedenfor vegen samt 10 dekar på Hedalsengene. Det er ca. 1800 dekar skog fordelt på 6 teiger, det er bygninger på garden til ulike bruksbehov i alt 12-14 medregnet seter,- dessuten er det skogshusvær og fiskebuer. På seterteigen er det en eldre reguleringsplan med hyttetomter.

Vegetasjonen på innmarka ovenfor og nedenfor Riksvegen består hovedsakelig av gammel slåtteng og jordsmonnet er fra naturens side ganske næringsfattig. Teigen på oversiden av veien er lite gjødslet og har en plantesammensetning som en bare finner på gammel natureng. På nedsiden av Riksvegen er det antakelig brukt noe gjødsling, men også det er det natureng.
Den gamle naturenga er artsrik og interessant botanisk fordi du her finner en artsrikdom som er fraværende i kunsteng.

Nedenfor våningshuset har det vært hage med frukttre og bærbusker og det er rundt på tunet overlevninger av stauder og prydbusker.

Det har vært husdyrhold på garden så lenge den har vært i aktiv drift. På 1960 tallet var det allsidig husdyrhold med storfe, sau og geit,- siden ble det sauehold frem til 1972.

Nå skal jeg si litt om hva som er målsettingen i den forvaltningsplan som er utarbeidet for eiendommen Bergsrud:

Styret for Bautahaugen ønsker at Bergsrud kan være et referansebruk som viser mest mulig den driftsmåten som var vanlig på en fjellbygdgard før den teknologiske tidsbolken som startet på 1950-tallet. Begrunnelsen for dette er at et slikt bruk representerer verdifull historieoverføring som føyer seg fint inn i den oppgaven Bautahaugen Samlinger har, og som vil være en attraksjon sammen med de øvrige historiske overføringer dere har i Hedalen.
Styret ser for seg Bergsrud som en besøksgard for ulike målgrupper som vil lære noe om- og fornemme noe av det gamle i bondesamfunnet. Kulturlandskapet med jordveg, bygninger og landskapsdetaljer må da forvaltes slik at det blir en historisk enhet,- og driften må bygge på gamle, økologiske prinsipper..

Nå vil noen av dere si at dette høres ambisiøst ut med et betydelig innslag av optimisme og forherligelse av den forgagne bonderomantikken.

Ja, det er et skjæringspunkt mellom det ønskelige og det som er praktisk og økonomiske gjennomførbart. En slik drift krever både planlegging og ledels,- og la jeg også føye til at en del praktiske forutsetninger må være på plass. Den viktigste av disse forutsetningene er at det blir fast bosetting på eiendommen, og at vedkommende blir tilsatt som prosjektleder for utvikling og drift av Bergsrud.

Holder vi fast på målsettingen om å videreføre drifta på Bergsrud i gammel tradisjon og som er referansebruk er det ønskelig å rekonstruere arealene slik de var omkring 1950. Det viktigste her er å hindre gjengroing fra ytterkantene, og få frem igjen gamle teiger som tradisjonelt ble brukt som potetåker, kålåker, nepeåker m.m.
Videre er det ønskelig å få frem igjen hagen ved våningshuset ved å ta vare på det som fortsatt lever av nyttevekster og eventuelt stauder. Der er det en særdeles lun plass som nå er tilgrodd.
Videre må tilgjengeligheten til detaljer i kulturlandskapet gjøres best mulig.


I utkastet til forvaltningsplan er arealtilstanden og kulturminner knyttet til arealene beskrevet. Vi kan kalle det en beskrivelse av nå-situasjonen. Deretter er det en beskrivelse av tiltak eller arbeidsprosesser for å gjenskape gammel arealbruk og vedlikehold av kulturminner og landskapsdetaljer.

Med hjelp fra fagkyndige er den tekniske tilstanden for husene på garden vurdert og det er gitt
en kort beskrivelse av vedlikeholdsbehov og hva som bør prioriteres av vedlikehold

Jeg vil også nevne at det nylig er foretatt en forstmessig vurdering av skogen som et supplement, eller la vi kalle det fremskriving av driftsplan for skogen på Bergsrud som ble utarbeidd i 1995.

Det som blir oppgaven for prosjektlederen og styret for Bautahaugen blir å bruke dette grunnlagsmaterialet når de skal utarbeide årlige arbeidsplaner eller skjøtselsplaner.

En meget stor oppgave som må foregå over tid er å ta vare på restaureringsverdige hus både på innmark og i utmark. Her vil kostnader og investeringsmuligheter stort sett bestemme farten, men det ser ut for meg som om arbeidet allerede er kommet godt i gang..

Av aktuelle målgrupper for besøk på Bergsrud vil jeg nevne spesielt skolebarn og skoleungdom på ulike alderstrinn som kan få delta i ulike aktiviteter. Her er det uendelig mange muligheter uten at jeg skal gå nærmere inn på det,- men det er mange gode eksempel å hente inspirasjon fra. Bergsrud vil kunne være arena for kurs-og konferansedager for mange målgrupper,- og styret for Bautahaugen har allerede gjort seg en god del tanker om Bergsrud som besøksgard..

Opplevelse av kulturlandskapet er i seg selv en livskvalitet, men oppfatning og innlevelse blir sterkere ved selv å delta i aktiviteter som gir utfoldelse og læring

Jeg vil avslutte med å si at jeg tror Bergsrud vil kunne bli en verdifull tilvekst til de kulturhistoriske møteplasser dere fra før har i Hedalen, og være med å gi Hedalen og hedølene følelse av identitet og tilhørighet.
I tidens raske tempo ligger det mye sannhet i noe som fredsprisvinneren fra 2004 Wangari Maathain uttalte:
” Kulturarven er veiviseren på veien mot en ukjent framtid,og referansepunkt til fortiden.
Uten slike rettesnorer blir samfunnet svekket og smuldrer opp”.