Slekt

GUNVOR HEIENE

Slekt blir mer interessant dess eldre en blir. Kanskje fordi en husker flere i sin egen slekt. Mange av dem er døde når en selv tilhører den eldste nålevende generasjon. Men minnene lever, og det har gitt meg lyst til å vite mer om røttene mine.

For noen uker siden sendte Asbjørn Nordby meg et bilde av Anders Melgard (1857 – 1934). Jeg visste lite om han fra før, men fant ut at han var bror til min oldefar. Dermed ble han straks mer interessant.

Her ser vi Anders utenfor stugua si ved vegskillet til Melgard. Jeg kan huske at mor fortalte om en onkel av bestemor som bodde i ei gammal stugu der. Han var alene, og bestemor hadde bedt ungene sine om å hjelpe han. De gikk til han med mat, og de siste åra han levde, tok de han opp til seg i Roa og stelte han der. Mor fortalte at han var veldig møkkete og lusete, og folk i bygda kalte han for ”Grisen”, et navn som også ble hengende ved dem som hjelp han. Mobbing var visst ikke ukjent i gamle dager heller! Han var nok en bygdeoriginal, og toleransen overfor slike var kanskje ikke så stor?

Jeg ble mer interessert i denne fjerne slektningen da jeg fikk bildet, og har forhørt meg litt hos et par gamle damer, Gudrun Sukke Heiene (født Flaten) og Ingrid Bertilrud (født Melgård). Gudrun kunne fortelle at han var mye borte, - gikk fra gard til gard, og om sommeren fra seter til seter. Han hjelp vel til litt med veden og fikk mat og husrom. På Søre Berg var det et rom som Gunn Nordby fortalte at bestemoren hennes kalte ”rommet til Melgar’n.” Kanskje var det der han overnattet når han var på Berg?

Gudrun fortalte at han kunne bake. De pleide å gå innom han når de kom fra skolen hvis han var heime. En gang de kom, hadde han akkurat bakt sirupskake over hele panna i vedkomfyren. Han tok panna ut av ovnen og hvelvet kaka i senga si. Det var kanskje ikke så god plass andre steder i det vesle rommet? Han pleide på hvelve brødbaksten sin der også, fortalte hun.

Ingrid fortalte at han hadde alltid sukkerkoppen midt på bordet. ”Je trur han levde på sukker, je,” sa hun. Hun husker at han døde av kreft.

Den vesle stugua står nå i hamnehagen i Roa, så når snøen blir borte, skal jeg ta meg en tur opp dit og kikke på den.