Konfirmantjubileum

Da vi kom til kirka, var det reservert plass for konfirmantjubilantene framme i kirka der vi satt på konfirmasjonsdagen for 50 år siden. Og i familiegudstjenesten denne dagen fikk vi blant annet være med og synge noen av de barnesangene vi lærte som små, f. eks. ”Min båt er så liten.”

Sammen med konfirmantene fra 1955 dro vi ned til Ildjarntunet etter gudstjenesten. Der ble det servert både varme og kalde retter, men ikke minst mange gode fortellinger fra konfirmasjonstida og de 50 årene etterpå.

”Søstera mi vekte meg om morgenen på konfirmasjonsdagen og ga meg ei fin og dyr klokke. Jeg vart så glad for den klokka at jeg greide nesten ikke tenke på noe annet hele dagen. Da presten stilte meg et spørsmål, var jeg bare opptatt av klokka og svarte: kvart på tolv” fortalte Hermann Lia. Han fortalte også at han hadde fått ei slipsnål av broren sin. Den lå i en fin eske med vatt i. Men han brydde seg ikke så mye om slipsnåla. Derimot ble han glad for å få 27 kr som var akkurat nok til at han kunne bestille en transistor på postordre. Og da den kom, tok han ut slipsnåla og la transistoren i den fine esken.

Flere fortalte at de hadde fått penger som gjorde det mulig for dem å kjøpe seg sykkel. Arne hadde et sykkelfirma på den tida, og Håkon hadde kjøpt seg en ballongsykkel av han. Den sykkelen har han ennå.

Da vi gikk for presten, måtte vi skrive stiler som vi fikk tallkarakterer på. Noen hadde tatt med seg bøkene sine. Første oppgava var å tegne og fortelle om Hedalen kirke. Håkon leste opp sin stil om kirka. Ei av oppgavene var å fortelle om et løfte Gud har gitt oss i Bibelen. Ragnveig leste sin stil om dette. Jeg leste min stil om ”Korleis skal eg vera ein god konfirmant?” Der hadde jeg bl.a. skrevet: ”Når ein er konfirmant, sømer det seg å bera seg pent åt, både på møtene og ellers.”

Det hørtes ut som alle konfirmantene hadde lært å ”bera seg pent åt”, for vi fikk høre imponerende livshistorier fra alle, til og med fra disse ”småguttene” som jeg noen ganger syntes var fryktelig barnslige i konfirmanttida. Vi jentene var et år eldre enn guttene på vårt kull, og det gjør kanskje en stor forskjell i den alderen.

Jeg hadde bedt Harald ta med seg noen av trearbeidene sine, og de fikk mange beundrende blikk og kommentarer.

Gunnar hadde tatt med seg minneboka si. Der fikk vi se hva vi hadde skrevet og tegnet med barnehånd for mer enn 50 år siden da mange av oss var elever på Ildjarnstad skule.

Alle satte pris på at vi fikk til denne samlinga etter 50 år. Det ble bl.a. uttrykt ved at jeg helt ufortjent fikk en blomst for å ha sendt ut noen brev i sommer. Å treffe de andre igjen var belønning nok i massevis, og det kan anbefales for andre å gjøre noe lignende.