Sist oppdatert: 23.01.2007 18:12

Ikke om været

HELGE HARTBERG
 

  Da jeg ble bedt om å skrive kommentaren denne uka, lurte jeg på hva jeg skulle skrive om. Redaktøren gav meg ganske frie hender. Jeg tenkte jeg kanskje kunne skrive noe om været. Været snakker jo alle om, og det kan jo sies mye om naturlig og unaturlig vær, klimaendringer osv.

Så skjer det noe som stiller alt annet i bakgrunnen. Det er langt mellom Hedalen og Vang, men det som skjedde i Ryfoss natt til lørdag, berører alle i Valdres. Saktens kan det foregå kiving og drakamp mellom bygdene i regionen vår. Men når en ulykke rammer Valdres, føler vi at vi er et fellesskap og at vi angår hverandre. Valdres vidaregåande skule er felles arena for de fleste av våre ungdommer, også fra Sør-Aurdal og Hedalen. Nå har ulykken i Ryfoss gjort skolen til et sted for smerte. Like sterkt kjennes smerten ved Nord-Aurdal ungdomsskule, og ingen i Valdres kan være uberørt av katastrofen som slår ned så nær oss.

To familier sitter med sin fortvilelse og sitt uerstattelige tap. Ikke alle er i posisjon til å gi konkret støtte. Men alle som tror på Gud, kan be en bønn. Samtidig skal vi minne hverandre om litt av det som er viktig når det vonde skjer.

Ikke forsøk å forklare. Sjåføren hadde hatt førerkort bare en kort stund. Men hør nå her: Hvem av oss som har kjørt bil i mange år, kan med hånden på hjertet si at vi aldri har vært i en situasjon som kunne ha endt like ille? Og det var ikke vår dyktighet som reddet oss.

Ikke skyld på skjebnen. Livet vårt er ikke bestemt av skjebnen, og ulykker er ikke uunngåelige. De av oss som setter vår lit til Bibelens Gud, har lært at det onde ikke kommer fra ham. Kristentroen er ikke at alt som skjer er Guds vilje. Kristentroen er at når alt skjer, er Gud der.

Disse dagene vil de som er rammet, få mye støtte og omsorg. Det er styrken ved små samfunn. Når gravferdsdagene kommer, vil kirkene bli fylt til trengsel, og det gjør uendelig godt å kjenne at mange bryr seg. Mitt håp for dem som nå sitter med sin maktesløshet og håpløshet, er ikke at de skal få styrke, men at de må få visdom til å være svake og la andre bære.

Og så kommer dagene etterpå, og ukene, månedene, årene. For de foreldrene som nå har et barn for lite, vil det som har skjedd, bli en del av resten av deres liv. Det lar seg ikke viske bort. Noen ganger bringer livet vårt noe det ikke går an å leve med, og så må vi likevel. Da er tausheten en trussel. Den setter verk i såret. Noen har lett for å snakke, andre strever med å sette ord på det de har inne i seg. Aller verst er det når andre mennesker unngår å møte deg ansikt til ansikt. Den som møter et menneske med smerte, kan oppdage at også han leter etter ordene. Men om du ikke finner ord, - du har i hvert fall to armer.

Da katastrofen raste ned over vårt hjem for nøyaktig 11 år siden, da fikk vi kjenne noe av lokalsamfunnets omsorg. Vi møtte mennesker som vågde å se oss i øynene. I tiden som fulgte, oppdaget vi hvor viktig det var å snakke. Enkelt var det ikke. Det var smertefullt å snakke om det vonde, og det er det fortsatt. Men det er hundre ganger verre å la det være. Samtidig merket vi at vi trengte pauser. Å snakke hele tiden, var mer enn vi hadde krefter til.

For familiene i Vang og i Nord-Aurdal håper jeg at de vil ha mennesker i sin nærhet som både ser når de skal snakke, og når de skal legge inn en pause. Og tro ikke at det går over. Det gjør det ikke.

Mye mer kan sies, og bør sies, om sorg, sorgarbeid og omsorg ved ulykker og andre katastrofer, men jeg håper de tankene jeg har båret fram, kan være noe du kan arbeide videre med.

Hilsen Helge Hartberg