Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet.

GUNN KARIN FOSSHOLM
 

Jeg har stor respekt for eldre mennesker. De har levd et langt liv, og de har gjort seg mange erfaringer. Desto flere år de har levd, og desto flere erfaringer de har gjort seg, jo bedre rustet antar jeg at de har blitt til å takle ulike sider ved livet. De har opparbeidet seg en kompetanse på livet som er temmelig unik. Kanskje jeg kan bruke begrepet ”spisskompetanse” på livet? 

Parallelt med opparbeidelsen av denne spisskompetansen skjer det noe ganske annet med kroppen. Alle vet at den tæres av tidens tann og etter hvert blir så skrøpelig at den rett og slett må forlate denne verden. Når man endelig har lært hvordan man best kan seile, så må man altså forlate skipet fordi man ikke er i stand til å seile lenger. Finnes det noen som helst mening i det?  

Opp gjennom historien har menneskene søkt svar på eksistensielle spørsmål. Det er hittil ingen som har løst gåten, men arbeidet de har lagt ned, har gitt oss som lever i dag flere mer eller mindre ”ferdigspikrede” alternativer å velge blant. Jeg synes rent umiddelbart at det er en forlokkende tanke dersom vi skal leve videre et annet sted etter døden. Kristendommen snakker om et slik alternativ. Himmelen beskrives som så vakker at jeg vil tro alle mennesker i utgangspunktet kan tenke seg å dra til et slikt sted. Kriteriene som må oppfylles for at man skal komme i betrakting, overlater jeg til andre å predike om, og alternativet til himmelen vil jeg helst ikke bruke energi på å tenke på. 

Muslimene tilbyr også et liv etter døden. De deler inn himmelen i syv nivåer. Islam snakker om paradiset som er over den syvende himmel. Der er det velstand som ikke noe øye har sett før, ikke noe øre har hørt om før, og ikke ett sinn kan ha forestilt seg. Der blir man møtt av skjønne jomfruer som serverer de lekreste retter på sølvfat. Jeg skal heller ikke gå inn på noen kriterier her, men jeg kan saktens forstå at noen ønsker å kvalifisere seg til en slik opplevelse. Så vidt meg bekjent så opereres det med syv nivåer i den andre enden også, som ikke er fullt så flatterende.

Tanken om en stadig veksling mellom tilintetgjørelse og gjenfødelse finner vi i blant annet hinduismen. Da vil sjelen være på vandring i stadig nye kroppslige eksistenser. Dette er et spennende alternativ med tanke på at man kanskje kan dra nytte av den eventuelle spisskompetansen man måtte ha opparbeidet seg. (Jeg tror man kan gjenfødes som noe annet enn et menneske også..) Jeg er noe usikker på om hinduene ser på denne prosessen som særlig interessant, for målet er i følge hinduismen å befri seg fra denne sjelevandringen og bli ett med verdenssjelen.  For å nå dette målet kreves dypere innsikt om den åndelige virkelighet og/eller hengivenhet til guddommen. Dermed er det altså noen betingelser for å oppnå dette alternativet også.

Humanismen forkaster alle ovennevnte alternativer. De hevder at vi ikke har noe annet enn dette livet, og at vi derfor må konsentrere oss om her og nå. Ordet human forteller mye om hva humanismen bærer med seg, man sier at en humanist er en som setter menneskelivet og menneskeverdet i sentrum for alt annet, og ikke lar hverdagen styres av ånder, guder eller andre overtroiske "vesen". Humanistene tenker likevel også i et lengre perspektiv. Måten å leve videre på, er å sørge for å spre sine gener og forvalte jorden på en slik måte at den forblir levelig i fremtiden også.  

I tillegg til disse tilnærmingsmåtene som er skissert ovenfor, finnes det naturligvis mange flere. En agnostiker for eksempel, mener at han verken kan hevde eller benekte det oversanselige. Han vil rett og slett ikke forholde seg til noe som han ikke vet. Buddhistene regner verken med guder eller noen egentlig menneskelig sjel. Sjelen er bare en kombinasjon av tilfeldige sjelstilstander.  Frelsen er nirvana- utslokningen. Man kan fortsette i det uendelige og hente frem alternative syn og mer nyanserte syn, men jeg velger å stoppe her. 

Søken etter svar på eksistensielle spørsmål går neppe av moten. De fleste mennesker (kanskje alle?) sysler innimellom med tanker omkring dette temaet, og jeg tror mange skaper sine egne varianter med hensyn til både innhold og form. Jeg er intet unntak: Hvis jeg skal se litt naturvitenskapelig på dette, så synes jeg det er en hyggelig tanke at naturen har lånt meg noen grunnstoffer som jeg går rundt og bære på inntil naturen selv velger å ta de tilbake igjen. Det kan jo tenkes at den vil trenge noen av mine stoffer til et nytt og spennende prosjekt. Men hvis jeg beveger tankene mine over til et hinsidig alternativ, så håper jeg at det finnes et ”rom” der for meg også, selv om jeg føler meg litt usikker på om jeg har oppfylt eventuelle kriterier.. Men……, det eneste jeg vet, er at jeg intet vet!