Det likeste på lenge,-

Ca. 250 stoler ble etter hvert fylt opp. Blankpusset messing, staute karer og charmante jenter venter tålmodig på at Arild skal heve stokken. Hedalen Musikkorps teller for tiden 26 medlemmer med tillegg av 4 aspiranter. I landet for øvrig er korpsbevegelsen nede i en bølgedal. Det er ikke tilfelle hos oss, og vi må bare håpe at ildsjelene beholder gløden.

Sjelden har jeg hørt korpset så synkronisert som under denne konserten. Allsidige Kim Ole, Bjørnar, Arnstein og Leif Eric har en stri tørn med å skifte instrumenter, plass og sjangere. Det er nettopp dette som gjør at programmet blir så rikt og mangeartet.

Arild opplyser at man prøver å vri repertoaret mot nyere og mer moderne ting, nettopp med sikte på å beholde ungdommene lengst mulig.

Det er nå en gang slik at det er subjektivt hva man liker best og minst, men personlig syntes jeg ”Hooked on a feeling” var den beste, kanskje fordi dette nummeret hadde alle ingrediensene, messing, gitar, sang og rytme.

Det er farlig å trekke fram enkeltutøvere i en slik gruppe, men jeg må si at jeg er imponert over Skimteguttens rytmesans, og at Ola Øverby fortsatt har nesa si i behold.

Fossekallens småjenter er alltid bedårende i sin kunstneriske tolkning gjennom bevegelser.

Det er 13 år siden Edvard forlot oss, men hans verk lever videre. Vi som kjente Edvard, og ikke minst opplevde noen av de hendelsene som visene hans omhandler, kjenner melodiene og kan poengene. Det er allikevel spennende å se nye koster børste. Edvin og elghunden satte oss i virkelig Edvard-stemning. Det var bare rupesekken som mangla.

Lars Edvardsønn var den eneste mulige konferansieren denne kvelden. Slentrende og uhøytidelig, som alltid, i sin fars ånd, men kunnskapsrik og vittig.

Du verden for et arsenal av sangere. ”Gamlekaras” kvaliteter kjenner vi, men den nyere garde av begge kjønn gjør så menn ingen skam på visekunsten. Dere må ha meg unnskyldt, men den beste var Mari Fossholm. Sjeldent god stemme, deklamerende fremføring og med sikkert kroppsspråk. Henne vil jeg høre og se igjen!

Det er alltid slik at våre blikk fester seg mot de som står på scenekanten. Det er allikevel noen vi har så lett for å overse. De med løpende fingre over klaviaturet, de med gitarakkompagnement, slagverket og trekkspillet. Inger Olea er bare der. Har du tenkt over hvordan ting ville ha vært uten hennes bidrag, gjennom mange år?

Det er sent på kveld, og morgendagens plikter kaller. Hele dagen har foregått i tradisjonelle former. Aktører som på frivillig basis har gjort sin plikt fra tidlig morgen til sene kveld, for bygdesamholdet og lokalsamfunnet. Mitt inntrykk er at de har gjort det med glede, både for seg selv og ikke minst for oss andre.

Dugnadsånden lever så menn! Takk til alle!