På gjengrodde stier
Denne gangen Fønnevegen

I flere år har noen naboer snakket om at Fønnevegen burde ryddes og merkes. Fram til 60-tallet var vegen i flittig bruk når folk skulle komme seg til fjells for rekreasjon, fiske og særlig multeplukking.

Før den tid ble vegen brukt i næringssammenheng, fordi Saukjenn var et viktig vannreservoar for Ola Skimtens sag nede i bygda. Han gikk opp om kvelden, satte dammen, for å åpne den neste morgen, gå ned igjen, og skjære så lenge vannet rakk. Vegen er til dels svært bratt, men den korteste.

En annen tilførselsveg var Skardvegen fra Kulterud, via Skardsetra, steinen ”Torkjell”, og så til fjells.

Jeg har ingen historiske belegg for hvorfor det heter Fønna, eller Fønnevegen, men antar at navnet har sin bakgrunn i at snøen ligger i fonner utover fjellkanten mot bygda, og som oftest ligger den der lenge etter at snøen er gått andre steder.

Med tillatelse fra Karin, som er grunneier, bestemte vi oss for at lørdag 16. august skulle vi gjøre vårt for at vegen ikke skulle gå i glemmeboka.

Med motorsag, greinsag, lauvkniver, maling og kost dro vi til fjells, 6 personer og en hund. For å gjøre jobben litt enklere gikk vi over fjellet, før vi ryddet og merket nedoverbakke.

Det finnes mange fine motiver i fjellet.

Malerisk

Fjellet er utmerket som trimarena

Einar i dobbeltdans


Så var det været da!

Saukjenn egner seg godt til å prøve fiskelykka. Litt kaldt i lufta for fluefiske, men det ble da to.

Fisk ble det også

Kaffe og mat skal til.


Med dagens teknologi skal det godt gjøres å gå seg bort.

Med GPS’n er vi sikre

Vi tok turen om Bruskerudberga for å nyte utsikten

Er Sperillen der?

Bygda sett fra oven

Vegen fra Saukjenn og fram til Fønna er rimelig godt merket med oppluggur, slik at det først er på nedstigningen problemene melder seg. Først må Saubekken passeres.

Vadestedet

Mens alle er i form, må dugnadsgjengen avbildes med selvutløser.

Samling i 1030 m

Det er ikke helt ufarlig å bruke motorsag generelt, og slett ikke i stupbratte lier.

På med vernebukse og brodder.

Den første steinen i synsranda er malt.

Så har merkinga begynt.

Skal det først gjøres, så får det gjøres skikkelig, og skilt merket med vegens rette navn er plassert.

Vegviseren på plass

Det øverste området, eller ”kraket” som det heter i Hedalen ,gros ned av bjørk og vier, så her er motorsaga god å ha, selv om det var en ubehagelig bør å gå med.

Til verket

Midtlies er det en kilde som jeg aldri har sett tom. Denne er god å finne, spesielt om man går fra bygda og opp.

Alltid friskt vann

Vel nede bakkene kan vi konstatere at det var et par steder hvor vegen var vond å finne, men hovedløpet er ryddet og merket. Turen varte i 8 timer, mens merkinga varte ca. 3 timer.

Så håper vi at også andre vil gjøre bruk av vegen, slik at den kan holdes vedlike, både som tilkomst til fjellet og som kulturminne.
Takk til Karin for at hun stilte seg positiv til tiltaket!

Etter ei lang økt kan det være godt med en dukkert.

En dyrisk tørketrommel