Om å synge ut....

TONE KJENSRUD

Jeg er 42 år gammel og førstkommende søndag skal jeg debutere....i kor!!!! Jeg har aldri vært spesielt interessert i å høre korsang, og har vel egentlig heller undret meg på hvorfor noen synes det er så morsomt å synge i kor. Sangstemme har jeg heller aldri hatt....i hvert fall ikke siden jeg var lita.  

Jeg tror jeg gikk i 3. klasse første gang jeg reflekterte over min egen sangstemme. Det var på skolen og Gunvor Heiene var lærer. Flere  i klassene hadde i lengre tid utviklet en «hobby» i timene der vi sendte hverandre lapper. Jeg hadde akkurat mottatt en lapp da ørneblikket til Gunvor oppdaget meg. Lappen ble inndratt og jeg fikk beskjed om at etter salmesangen skulle jeg ut til samtale med henne. Aldri har vel «Milde Jesus du som sagde» blitt fremført med mer skjelvende sopran! Hjertet banket og jeg hørte min egen stemme dundre skingrende falsk gjennom trommehinnene... Det var min første erkjennelse av at å synge - det kan jeg ikke!  

Noen år seinere satt jeg med en venninne i bilen, og sang «I know him so well» fra musicalen Chess – da jeg fikk mitt pass påskrevet: «Du synger falsk» proklamerte min gode venninne freidig. Jeg gjorde gode miner og loog fleipa, men bestemte meg for at «stemmen min får du ikke» - og siden har jeg aldri forsøkt å synge for tilhørere. De eneste jeg i mange år turte å synge sammen med, var min far og min søster. Jeg hadde et repertoar på hele 2 sanger: «Farvel, så vil eg seia» og «I shot the sheriff», uten sammenligning forøvrig!!  

Etter mange år uten trening så var jeg ganske overbevist om at det lille jeg hadde av sangstemme var fullstendig rustet bort. Og julekveldens salmesang i kirka gjorde min overbevisning enda sterkere. Kirkesangen går så høyt at jeg hadde kun sjanse til å treffe på ¼ del av tonene. Nei – sang er ikke noe for meg! Men litt synd syntes jeg jo det var, for det er jo så morsomt å høre på de som kan dra igang ei fin vise en sein sommerkveld – eller de som tør å stemme opp i en munter sjølsnekra nidvise fra revyscena i Hedalen...  

Så da jeg begynte å jobbe i barnehage tok jeg utfordringen og sang i vei med smårollingene på de gamle gode slagerne «Mikkel rev» og «Bæ bæ lille lam» - og her gjorde det ikke noe om jeg sang litt falsk, for blant smårollingene er det ingen som synger samstemt lell!!! Etter hvert ble jeg komfortabel med å synge sammen med de små, men da Arne Heimestøl ringte med tidlig i høst og lurte på om jeg ville være med i et prosjektkor – ja da trodde jeg fyren var spik spenna gæærn! Men lysta til å synge har nok ligget der i dvale, for han klarte å overtale meg og 15 andre damer til å starte kor.  

Første øvingskveld kjente jeg en lett nervøs flagring i magen. «Strekk ut, puste med magen, massere ansiktet, varme opp stemma – ma ma ma ma ma ma ma, mi mi mi mi mi...., synge ovenfra, ned med haka, korpuste, gjesp inn luft, utforsk stemmen din...» Etter få minutter glemte jeg å være nervøs – for her var det bare å satse og hive seg på. Og plutselig sto vi der med noter i hånda og sang flerstemt hele gjengen. Og Arne strålte med hele seg og snakket om hvor fantastisk samklang vi hadde og hvor flinke vi var og at dette var mye bedre enn han hadde turt å håpe på. I mitt indre tenkte jeg: «Er det mulig – jeg står jo her og synger og!». Men fyren er utrolig entusiastisk og overbevisende – og ikke minst er han en fantastisk dyktig lærer, så jeg begynte å tro på han. Og etter flere øvelser utover høsten så må jeg i all beskjedenhet få si at jeg synes vi høres bra ut. 

Så i mitt 42. år så har jeg endelig opplevd at sang er GØY! Og i tillegg har jeg erfart at det er utrolig avstressende å synge i kor. To timer flyr av gårde og de eneste tankene som flyr gjennom hodet mitt er toner, pust og sangtekst. I den senere tid er det lansert et nytt psykologisk begrep som kalles «flyt», som betyr noe sånt som å være så engasjert i noe at du glemmer alt annet (unger er forøvrig veldig gode på å være i «flyt» tilstanden). På korøvelsene er det ikke plass til bekymringer for hverken unger, jobb, driftstilpasninger eller finanskrise. Det er rett og slett deilig å «parkere» hjernen i to timer hver søndag kveld – og når jeg kommer hjem er jeg oftest så oppstemt og full av energi at jeg til og med kan ta oppvasken med et smil! 

Det er visstnok også forsket på dette med korsang og stress. En svensk professor i psykososial medisin ved navn Töris Theorell har gjennomført en studie av 16 korsangere. Han fant at de ble både mer avslappet og mer energiske av sangleksjonene. Under sangtimene fikk de en endring i blodsammensetningen og de fikk bl.a. en økning av hormonet oksytoksin, som er med på å dempe smerte. Dette hormonet går også under navnet kjærlighetshormonet fordi en mener at det er med på å bedre parforholdet (det blir bl.a. frigjort under orgasme)!!!! Så her er det mange varierte og gode grunner til å starte i kor, enten du trenger å få mer energi eller du vil bedre parforholdet (det siste kan jeg av naturlige grunner ikke gå god for, så her får dere evt. sette deres lit til forskene)!!!!  

Om det er mulig å oppnå noe av den samme effekten ved å gå og høre på kormusikk sier forskningen intet om. Men på søndag har dere mulighet til å teste det ut! Og i tillegg til å få en stor musikalsk opplevelse så er dere med og støtter idrettslagets mange aktiviteter. Søndagens konsert gir derfor kulturell, psykisk og fysisk uttelling!!! Og dere får mulighet til sosialt samvær uten et eneste innslag om kommuneøkonomi og driftstilpasninger. Og er ikke det juleglede, så vet ikke jeg!

Og er det noen som ikke kan komme søndag, eller om det er noen som ikke kan få nok når de først har hørt oss... så skal vi synge på julekonsert i Begnadalen kirke den 20. desember. 

Med ønske om en avslappet og energigivende adventstid!

Tone