Vår gode matkultur
 

ELLING FEKJÆR
Vi er inne i uka da det er rakafiskfestival i Valdres. Titusener av tilreisende besøker dalen vår for å smaka på rakafisken med tilbehør som for eksempel lefse, flatbrød og øl. Det meste tilberedt i Valdres. Du verden hvordan dette har slått an! Dette er blitt kjempebutikk både direkte og indirekte.

Noraker, Wangensten og andre storprodusenter kan ikke få produsert nok rakafisk! Valdresbakst og andre produsenter lager lefse og flatbrød i store mengder.  Dette startet opp meget beskjedent på Fagernes hotell for noen år siden, hvor den beste rakafisken ble kåret. Ingen trodde den gang at dette var spiren til at Valdres virkelig skulle bli satt på kartet ved å bli kjent for rakafisken sin.

For få dager siden var en meget god reportasje på hedalen.no, hvor erfarne, gamle seterbudeier smakte på seterkosten til Kjellaug Kjensrud – kvitost, brunost og godt smør. Seterbudeiene var tydelig enstemmige i dommen av setermaten: dette var velsmakende seterkost av beste sort tilberedt etter gode, gamle oppskrifter og prosedyrer. Flott Kjellaug! Spesiell god og kraftig mjølk må til, om det skal bli god seterkost. Mjølka kom fra setra hans Gudmund Stugård  i Muggedalen. Han tok opp igjen setertradisjonen for få år tilbake. Fra det saftige, næringsrike fjellgraset som her er, melker kua mjølk av beste kvalitet for å lage seterprodukter som ost og smør.  

Sist sommer ble jeg sittende ved siden av en franskmann under et konfirmasjonsselskap. Han sa: ”Dere nordmenn har mye særegen og god mat, bygget på fantastiske gode råvarer. Hvorfor skal dere likevel etterligne for eksempel den franske? Norges matkultur er ikke dårligere enn fransk matkultur, Den er bare en annen. Norske mattradisjoner er fremkommet ut fra det klima og de forutsetninger hvert distrikt i Norge har. Hvorfor er dere ikke mer stolte av all den gode norske maten?”

Og han fortsatte:

”Det er det tradisjonsrike norske kjøkken jeg ønsker å oppleve når jeg er i Norge. Det er jo lokale mattradisjonene i hver eneste bygd. Denne smakfulle kulturen må dere ta vare på! Dere må bruke den, være stolte av den og presentere den for besøkende.”

.

Dette gav meg en tankevekker. Dette fikk meg til å tenke på de flott demonstrasjonene av mat på Bautahaugen sist sommer og tilberedningen av kvitost, brunost og setersmør. Og grundig presentert på en utmerket måte på hedalen.no. Men går det an å gjøre noe mer ut av mattradisjonene? Kan det bli direkte og indirekte arbeidsplasser også av våre lokale mattradisjoner. Ja, jeg tror det. Hedalen har jo sin egen pølsemaker Oddveig Slettebråten med Vassfarpølsa.

Våre mattradisjoner er bygd på inngående kunnskap om matsikkerhet. Sikkert et fremmedord den gang, men likevel noe man visste alt om. Hvordan skal man oppbevare maten over tid uten at den ble ødelagt? Og det var denne kunnskapen som fikk fram alle de spennende smakene i produktene, om det var raking, salting, røyking eller hermetisering.

Og det er et tankekors at vi i dagens industrialiserte matproduksjon er blitt så sårbare for bakterier, om de heter salmonella eller listeria eller noe lignende. Store slakterier og produksjonsenheter kan bli slått helt ut over lang tid. Menneskeliv og store verdier har gått tapt.

Man kan spørre seg om det har gått for langt i å industrialisere vår matproduksjon hvor alt smaker likt. Jeg ønsker velkommen en trend hvor lokale matprodusenter tilbyr sine produkter med særpreg, laget med utgangspunkt i egenproduserte råvarer og av kjærlighet til mat.

Kanskje gamle matoppskrifter fra Hedalen kan danne grunnlaget for en årlig matfestival på Bautahaugen?