Tjære være treklang
|
TEKST: ELDOR
BRÅTHEN FOTO: ARNE G. PERLESTENBAKKEN |
29. desember 1170 ble erkebiskop Thomas myrdet i Canterbury katedral. Tre
år senere ble han kanonisert av pave Alexander den 3., og nøyaktig 800 etter
dette, i 1973, fant man en pergamentrull med notasjon og tekst under golvet
i Lom stavkirke.
Fortellingen om St. Thomas kom raskt ut blant folk og
gjorde et sterkt inntrykk. Pergamentrullen fra Lom er datert til
1100-tallet. Den bærer tittelen ”St Thomas Cantinarium XXIX Decembris” og
skildrer mirakler som skal ha skjedd ved hans grav.
Lignende skrifter til ære for St.Thomas er funnet i
Paris og flere andre steder i Europa. Et spennende spørsmål som vi aldri får
sikkert svar på, er om denne musikken kan ha blitt framført her på den tid
da Hedalsmadonnaen nylig var kommet dit hun hører til. Kan hende ble St
Thomas Cantinarium framført da relikvieskrinet med nettopp St, Thomasmotivet
første gang ble båret inn i kirka..
Så mye fra det Elisabeth Vatn beretter om bakgrunnen
for ”Tjære være treklang” – Konsertopplevelser i norske stavkirker i
Kultturminneåret 2009. Vi som var i Hedalen stavkirke denne onsdagskvelden,
fikk oppleve en helt spesiell musikkveld som begynte og sluttet med
kirkeklokkeopptak som
| Herman Sukke og
Henning Andersen hadde ordnet med. Et annet Hedalsinnslag, som er
med ved alle konsertene, er salmen ”Vår Gud er i den kjærlighet”.
Her hører vi et arkivopptak som journalist Gudbrand Brager i sin tid gjorde med Ole Kulterud . At lydbåndopptak og levende musikk kan fungere bra sammen, fikk vi et godt bevis på da kveldens vokalist Elisabeth Holmertz sang sammen med Ole Kulterud. |
|
Ola Hauge forteller ”Um’n Thomas”-og St.Thomasklokkeslåtten blir gjentatt og
variert på forskjellige måter og med forskjellige instrumenter.gjennom
konserten.
Rikskonsertene og musikerne: Elisabet Vatn på sekkepipe
(nå har jeg fått bekreftet at sekkepipa var i bruk i Valdres midt på
1800-tallet), trøorgel og klarinetter, Harald Skullerud perkusjon, Anders
Røine langeleik,hardingfele og munnharpe (hvem skulle ha trodd at trommer
og munnharpe passer utrolig bra sammen) og vokalist Elisabeth Holmertz
fortjener stor takk.
(”Ave Maria” sunget klokkeklart og nydelig med ryggen mot publikum og ansiktet mot henne teksten ærer, var faktisk en sterk opplevelse.)
Mye mer kunne og burde ha vært skrevet, men musikkanmelder er jeg dessverre ikke.