White Christmas!

EIGIL MORVIK

Det nærmer seg jul. I mange butikker har julemusikk lydt over høytaleranlegget i flere uker, julepynten har rukket å samle støv og julemarsipanen har alt blitt gammel. I TV og aviser har julenisser og andre nisser i ukevis fortalt oss hva vi bør kjøpe til mor og far, barn og barnebarn – og ikke minst hva de bør kjøpe til oss. Det er ikke grenser for hva vi trenger og hva vi bør ønske oss av nyttige og unyttige ting.

Julen har blitt handelsnæringens viktigste årstid. I mange bransjer er en helt avhengig av julesalget for å kunne overleve. Næringslivsledere forteller i radio og TV om hvor viktig det er at folk bruker penger, mye penger, og særlig nå i disse finanskrisetider. Ja, til og med vår tidligere finansminister fra selveste SV oppfordret for noen måneder siden til økt pengebruk. Vi må kjøpe mer, sa hun.

Og jeg blir grepet. I hvert fall deler av meg blir grepet av dette kjøpepresset. Ønsket om å få mer, eie mer og vise hvor rike vi er. For det er dessverre det som har blitt kjennetegn for vår julefeiring. Vi viser fram vår rikdom!

Jeg er ikke motstander av gaver. Tvert i mot. Det er en flott ting at vi gir hverandre gaver. Det bør vi fortsette med både til jul og ellers, men må alt koste så mye og må kravene til pris og mengde være så store? Mange foreldre kan fortelle om barn som på julekvelden sier: ”Var det alt?” etter å ha pakket opp gaver for mangfoldige tusen kroner. De er ikke fornøyd, og det er vi foreldre, vi voksne som har skapt denne forventningen som skaper rom for misnøye selv etter at en har fått alt!

Det virkelig store paradokset ble synlig for meg da jeg så et program om klimakonferansen i København her forleden. Norske og internasjonale ledere snakker engasjert og alvorlig om klimatrusler og behovet for endring. Dersom vårt forbruk ikke reduseres og fordelingen av jordas ressurser blir mer rettferdig, så vil vi rammes av stadig større katastrofer.  Verden står kanskje overfor sin største trussel noen gang. Og mellom de ulike innslagene var det reklamepauser med oppfordring til økt forbruk og pengebruk!

Tydeligere kan det nesten ikke bli. Vi tar dessverre ikke inn over oss alvoret. Vi kan nemlig ikke opprettholde vårt levesett og samtidig forvente forandring.  Det er en sammenheng mellom forbruk og utslipp av klimagasser. Det er en sammenheng mellom vår høye levestandard og millioner av sultende barn. Vi kan selvsagt bortforklare det hele. Skylde på andre. Men det hjelper så lite. Det eneste som hjelper er at vi forandrer oss!

Egentlig liker jeg ikke denne typen moralistiske kommentarer. Hadde jeg vært deg, hadde jeg kanskje ikke lest så langt som dette en gang. Når rikssynsere eller andre bedrevitere påpeker alt det jeg burde ha gjort og sagt, så slår jeg av radioen eller legger bort avisa. Likevel vet jeg at det er viktig, ja helt nødvendig, at disse ordene både blir sagt og skrevet på ny og på ny. Det er nemlig ikke en håndfull politikere eller et konferansesenter full av nasjonale ledere som kan skape den nødvendige endring. Det er det bare du og jeg som kan gjøre sammen med våre venner og deres venner igjen. Det er vi som kan gjøre en forskjell!

Jeg vet forresten hva jeg ønsker meg til jul: En hvit jul slik Bing Crosby synger om. En jul med julestemning ute og fyr på peisen inne. En jul med familie og venner, tid til ro og hvile. En jul hvor vi ikke ser på klokken og haster av sted fra aktivitet til aktivitet, men i stedet kan være sammen med hverandre, kose oss og kjede oss sammen. Og kanskje bli enige om at neste år, da skal vi ønske oss mindre og være fornøyd med det!