Kontraster 

KARI HALLDIS BRENDEN 

Vi har nettopp lagt november bak oss, den mest intetsigende og minst inspirerende måneden i året. Grå og trist er den og er verken høst eller vinter. Mange syns nok det er godt å ha lagt disse 30 dagene bak seg og kunne se framover på desember, en mer spennende måned.  

Fra 1. desember har vi jula i fokus med alt hva det innebærer av forberedelser og forhåpninger. Snøen vil vi også ha nå, gjerne i store mengder, få se at den legger seg som et lunt teppe over landskapet og dekker nakne, sprikende trær og alt som er mørkt og trist. Det skjer noe med oss da, og vi kommer i en nesten magisk stemning som kan være vanskelig å definere. Advendtslys blir tent i hjemmene, og levende lys blir brukt i stor stil. Det er tid for innendørs kos, og vi inviterer venner og bekjente på rakafisklag for å teste julematen. Som regel holder den mål. Kontrasten er stor i forhold til de lange lyse sommerkveldene med grillkos til langt ut i sommernatta som ubemerket gled over i dag. 

Jeg tror alle mennesker liker kontraster. Det sies for eksempel at ulike personer tiltrekkes av hverandre. Noen vil kanskje si at det er en påstand med modifikasjoner.  

Den norske naturen byr i hvert fall på rikelig av kontraster. Hvem er ikke blitt fascinert av synet av et snøkledd fjell mot en knall blå himmel? Blikket blir bare hengende ved disse vakre fargene og skarpe konturene. Jeg ser også for meg kontrasten med snøbreen i møte med irrgrønn vegetasjon i et stupbratt vestlandsfjell. 

Vi som bor langt mot nord, er så heldige at årstidene står i tydeligere kontrast til hverandre enn i land lenger sør. Naturen forandrer seg i større grad og skaper spenning. Nordmenn som oppholder seg under andre himmelstrøk over lang tid, forteller at de savner disse kontrastene. Spesielt våren i Norge kan være et sårt savn. 

Vi har dramatiske kontrastuttrykk som ”liv og død”. Og vi har ”ondt og godt”.  Ved sistnevnte tar jeg meg selv i å filosofere over disse to ordene og spør meg selv: ”Er det onde en nødvendighet for det gode? Må en ha kjent på det onde for å forstå at en har det godt? ” 

Men hva gjør vi som bor i skogsbygda Hedalen, når mørketida for noen blir i lengste laget? Jo, i kontrast til våre forfedre som holdt seg ved den ”hjemlige arne”, tar mange av oss et avbrekk fra hverdagen og reiser til sydlige strøk for å nyte sol og varme for en stakket stund. 

Og når vi kommer tilbake og har sjekket ut på Gardermoen, står dette avbrekket i skarp kontrast til et sannsynlig møte med snøkav eller kuldesjokk. Men vi gleder oss utrolig over å være hjemme igjen!