Bygdas kamp

RØNNAUG SØRLIE 

Har du lest riksaviser i vinter? Har du lest om denne norske forfatteren som bor i Sverige og har gitt ut en bok om sin kamp med livet? På bilder ser han ut som min barndoms utgave av djevelen selv. Men på tross av det blir han hyllet og priset av alle som skal forstå seg på litteratur. Han beskriver sitt liv og benytter anledningen til å rakke ned på alle som har kommet i hans veg. Dette heter visst realisme.  

”Dikt og forbannet løgn”, var det en forfatter som sa en gang. Jeg liker litteratur som dikter og fantaserer, jeg. Det er jo morsomt å tenke og fantasere og forestille seg. Kanskje vi lever og overlever fordi vi har evnen til å forestille oss og tenke utover vår daglige tralt? Det å kunne tenke seg et annet ståsted, evnen til å ønske seg noe bedre og evnen til å arbeide for at et liv skal endres. Noen kaller det dagdrømmeri. Da jeg var barn, fikk jeg høre at det å dagdrømme, det var bortkasta glede, en måtte forholde seg til den praktiske hverdagen. Inntil min far sa at det å dagdrømme, det var en overlevelsesstrategi, under forutsetning av at en ikke mista grepet på det virkelige livet.  

Derfor ser jeg med interesse på fjernsynsserien som har gått i vinter om ”Bygdeliv”. Der er det noen som har dagdrømt i flere år. De har hatt en idé om et bedre liv. Og det bedre livet hører til på bygda. Gjerne så langt ute på bygda at bygda har vært et annet land. Langt reiser de, lenger enn langt, så langt at det verken er butikker eller skoler, og der finner de ro. I Hedalen er det både butikker og så langt i alle fall en skole. I Hedalen har også mange falt til ro, bortsett fra i høst da skolenedleggingsspøkelset begynte å herje bygda. 

Det er en veldig rar situasjon at en kan foreslå å legge ned en skole samtidig som en både i Soria Moria og alle andre erklæringer fokuserer på den gode oppvekst og det gode bygdeliv. Det bevilges penger til økt bosetting, og det blir etablert støtteordninger til et desentralisert næringsliv. Da synes jeg det er veldig rart at en samtidig legger ned skoler. Når en skal stimulere en bosetting, må en stimulere den delen av befolkningen som har skole - og barnehagebarn, mener nå jeg. Hvem skal man ellers stimulere? Nå skjønner jeg også at det koster penger å ha så mange pensjonister i en kommune, men hvis en bare stimulerer de gamles behov, så blir jo de unge borte, og vips så er det heller ikke noen som blir gamle.  

Vinterens innsats fra hedølingen når det gjelder skolesaken, står det respekt av. Det som er viktig når en føler at eksistensen bli forstyrret, er nettopp å kjempe og slåss for en annen virkelighet. Det som imponerte meg, var den umiddelbare reaksjonen om en alternativ skole, og at flere like raskt valgte å satse på å utdanne seg til en slik skole. 

Det viser at hedølingen ikke lar seg skremme av truende utfordringer, men tenker, forestiller seg og  kan realiserer drømmer og finne strategier for å overleve.  

Når mitt lille barnebarn sier at det er så skummelt å tenke på alt som er skummelt, så sier jeg at det er ikke farlig å tenke på det skumle, men det er mye morsommere å tenke på noe som er fint. Hedølingen har ikke latt seg lamme av det som er skummelt, men har arbeidet for å finne alternativer, og det kjennetegner et levedyktig samfunn. 

Uten visjoner, eller drømmer eller overlevelsesteknikker, kommer vi uansett ingen steder, tror nå jeg, da!