Dugnad

OLA EINAR GRØV

Det siste året har igjen vist hvor mange positive krefter som finnes i Hedalen. 

Da det ble snakk om å kjøre våre unge håpefulle til Bagn for at de skulle få sin lovpålagte undervisning på ungdomstrinnet,  ble det full oppstandelse i bygda.   Svært mange protesterte, både gjennom media og ikke minst internettsidene i Sør-Aurdal. Alt ble prøvd for å overbevise både egne kommunestyrerepresentanter og hele Sør-Aurdal at dette var helt meningsløst. Noen ble nok  i ”kampens hete” kanskje litt for ivrige, men slik blir det ofte når en brenner ekstra for en sak.

Gode krefter klarte å samle bygd til felles dugnad hvor det ble nedsatt komiteer til å jobbe  konstruktivt for å finne muligheter. Det ble satt i gang prosjekt ”privatskole”, og alle var enige om at dersom  vedtaket om å legge ned  Hedalen Ungdomsskole ble stående, var det ingen annen utvei enn å starte opp privatskole.  

Privatpersoner, gammel som ung, og ikke minst bedrifter, lag og foreninger ga tilsagn om midler som ville bli stilt til disposisjon dersom det skulle bli behov. De aller fleste var imidlertid enige om at 1. prioritet ville være å beholde nåværende skole. 

Ved endelig behandling ble det flertall i kommunestyret for  å beholde skolen i Hedalen som  i dag.   Dette betydde at mange følte at vi hadde oppnådd en stor seier.   Andre  så imidlertid på dette som at  Hedalen hadde presset igjennom et vedtak som gjorde at det ble enda vanskeligere å få kommunens budsjett til å gå i balanse.  

Da vedtaket var endelig, ville kanskje mange sette seg ned å tenke at nå var målet nådd og nå kunne vi bare ta det med ro.  Men nei,  nå ble det om mulig enda mer engasjement i bygda, for å vise at dette var en sak vi ville fortsette å kjempe for.  

Noen svært kreative sjeler satte seg ned og planla hvordan vi skulle bevise både overfor oss selv og overfor kommunen at  når noen var så modige å støtte vedtaket som ble gjort om opprettholdelse av skoletilbudet, skulle vi jammen vise at vi også ønsket å bidra til at dette  var ”liv laga”.

Nå ble det satt i gang dugnader i stor stil for å få skolen til å skinne. Alt fra maling utvendig til nye gardiner inne.  I nært samarbeid med kommunen har det blitt  pusset opp og satt i stand. Ikke minst skolens nye skilt viser alle som passerer skolen at her er det ikke snakk om at skolen skal legges ned, her er det snakk om å bygge opp.  Flere hundre dugnadstimer er utført, og det jobbes kontinuerlig med planene for hvordan skolen skal holdes ved like  og rustes opp  framover.  Kommunen er blitt en aktiv og positiv støttespiller og ser tydelig hvor mye en her kan få gjort for små midler. 

Dette er en historie som alle er kjent med og som har opptatt mange av både Hedalens innbyggere og andre både i kommunen og utenfor bygdas grenser. Vi har også ved tidligere anledninger sett at når det er noe vi brenner for, er det alltid noen som stiller seg disponible for å få ting til å fungere.

Det som er ekstra positivt med denne type aksjoner, er at det bidrar til å samle både gamle og unge til felles innsats. Både i forbindelse med diskusjonen omkring det omstridte vedtaket, og i forbindelse med dugnaden under og etter vedtaket, har det flere ganger vært hevdet at blant andre besteforeldregenerasjonen  har vært svært aktive.

Hvorfor det? Et enkelt spørsmål. Hvordan ville det bli i Hedalen hvis vi som er kommet i  denne kategorien ble igjen alene i bygda? Dersom skolen blir redusert/forsvinner ville det bli svært vanskelig å få kommende generasjoner til å slå seg ned i Hedalen (og Sør-Aural for den del).   Med færre innbyggere blir det også mindre grunnlag for butikker og andre næringer som er avhengig av kunder. Hvem skal ta seg av de eldre hvis de blir alene igjen? 

Flere ganger har jeg tenkt at dersom vi som har bodd her i alle år, og som nå begynner å bli ”gamle”,  ikke har tro på bygda vår, og at det fortsatt er liv laga å bo her, blir det vanskelig å overbevise andre til å komme til bygda/få barn og barnebarn til å satse på et liv i Hedalen. 

Som hedølinger er det naturlig at vi kjemper for bygda vår, og slår oss på brystet av alt vi får til – det skal vi ikke slutte med. Det er allikevel viktig at vi tenker på Sør-Aurdal som ”ei bygd”.  Min overbevisning er at dersom det skjer noe positivt på Bagn, er dette positivt for hele kommunen, det samme er om det skjer på Begnadalen, Reinli, Leirskogen eller Hedalen.   

Det er ikke bare vi hedølinger som kan stå sammen om å ”få det til”. Vi leser stadig om positive arrangementer/hendelser også i de andre bygdene i Sør-Aurdal.  La oss bli flinkere til å ”bry oss om hverandre” og glede oss over alt det positive i Sør-Aurdal!