Sist oppdatert: 07.07.2010 20:30

  Det er ikke alltid man gjør det riktige valget

MARIE THULIN EIKREM

Siden min eldste datter Freyja begynte på Hedalen barne- og ungdomsskole, har jeg ofte stått og ventet ved skolebommen til klokken skulle ringe og begge bussene komme. Jeg har derfor i løpet av dette året fått litt oversikt over hvem som er hvem og hvem som går i hvilken klasse. Jeg vet at det er ni elever, fem jenter og fire gutter, som nå er ferdig med 10.

Jeg har fått inntrykk av at de fleste i årets tiende klasse har valgt forskjellige videregående skoler. Etter ti år på skole i en liten bygd skal de ikke bare begynne på ny skole med nye mennesker, men også flytte hjemmefra. Det er en stor overgang å begynne på videregående, og kanskje dukker det opp usikkerhet underveis om man har gjort det riktige skolevalget. Men det er heldigvis i dag, til forskjell fra da jeg var i samme situasjon for mange år siden, lettere å finne informasjon om de ulike skolene. Det er Internett, og skolene har nettsider. Det finnes kanskje også blogger med litt annen informasjon enn det skolene gir. Dessuten er valgmulighetene flere.

Da jeg var seksten, var jeg veldig lei av skolen jeg hadde gått på i ni år, og det var en befriende følelse å endelig skulle gjøre noe annet. Siden jeg bodde i Oslo, var det flere videregående skoler jeg kunne velge mellom, og jeg slapp å flytte hjemmefra. De fleste andre i klassen min skulle begynne på Bretvedt videregående i Groruddalen. Jeg hadde fått det for meg at jeg ville skifte miljø, så jeg bestemte meg for å begynne på en videregående skole i den andre enden av byen. Skolen jeg hadde valgt, het Oslo Handelsgymnasium, og ble vanligvis omtalt som OHG. Det skulle være en veldig bra videregående skole, ble jeg fortalt, med vekt på samfunnsfag, økonomi og rettslære. Den eneste informasjonen jeg baserte mitt valg på, var et kort foredrag læreren vår på ungdomskolen holdt om alle de ulike videregående skolene i Oslo og et bilde han viste av skolene. Dette var i 1985 og det var ikke Internett. Det skulle vise seg at valget jeg gjorde, ikke var riktig for meg i det hele tatt, men jeg fullførte allikevel de tre årene, men ser i ettertid at jeg burde byttet skole.

Oslo Handelsgymnasium lå på Frogner, beste vest, og de fleste kom også fra vestkanten, mange fra Holmenkollåsen og der omkring. Jeg hadde vokst opp på østkanten. Selv om jeg hadde møtt mennesker fra hele Oslo opp gjennom oppveksten via fritidsaktiviteter og lignende, hadde jeg ingen idé om at det var et skille mellom Oslo øst og Oslo vest. Foreldrene mine mente antakeligvis at alle var like mye verdt uansett hvor i Oslo man kom fra, så de hadde aldri gjort noe poeng ut av øst-vest skillet. Jeg var heller ikke vokst opp i et typisk arbeiderhjem fordi pappa var jurist og mamma kom fra Bærum. Dessuten snakket vi ganske pent hjemme. Pappa snakket en nynorskvariant og mamma var nøye med et-endelser. Min identitet var derfor ikke knyttet til hvor i Oslo jeg bodde. Men, da jeg møtte mine medelever på den nye skolen, fikk jeg et kultursjokk. De visste i hvert fall hvilken kant av Oslo de kom fra og de var veldig opptatt av at jeg og et par andre kom fra østkanten. Enkelte kunne rekke opp hånden for å korrigere a-endelser og de hadde en idé om at øst for sinsenkrysset var det bare tapere. Jeg fikk meg heldigvis en venninne fra østkanten som reddet meg gjennom de tre årene på videregående. Men jeg hadde en konstant følelse av skam over å komme fra feil kant av byen.

Den første skoledagen ble det spilt orgelmusikk, og mottagelsen var veldig høytidelig. Det var syv klasser på hvert trinn og et fjerde år med økonomistudier for de veldig ambisiøse. Jeg gikk i E. Skolen var stor med en stor hall, hvor orgelet sto, og ærverdige marmortrapper i fire etasjer oppover på hver side av hallen. På veggene hang bilder av tidligere elever. Skolens inspektør, Didriksen, pleide ofte å stå et eller annet sted i disse trappene og se på elevene sine, og en og annen fikk beskjed om å kvitte seg med de fillete buksene (de stilige og kule hullebuksene). Vi måtte alltid reise oss da læreren kom inn i klassen, og vi ble omtalt ved etternavn. Det var stor avstand mellom lærere og elever.

På barne- og ungdomsskolen hadde jeg alltid vært en av de beste i klassen. I den nye klassen på videregående skjønte jeg fort at det var veldig mange flinkere enn meg. Det begynte med at jeg fikk dårlige karakterer og det fortsatte slik. Jeg tok aldri opp kampen om å få bedre karakterer. Det ble til at jeg sjelden gjorde lekser. Karakterene forble dårlige gjennom alle de tre årene, bortsett fra i gym. Jeg skulket også mye og kom veldig mye for sent. Disse tre årene hadde jeg 46 dager og 129 enkelttimer i fravær. I årboken for en av de tre årene ble jeg omtalt som hun som eier vekkerklokken som aldri ringer. Ellers var jeg veloppdragen og høflig. Jeg var verken utagerende eller hadde provoserende klær.

Vi befant oss stort sett i det samme klasserommet i de tre årene. Jeg satt på fjerde rad ved vinduet, så jeg kunne titte mye ut og var tidvis ganske fraværende. Det var ingen av lærerne jeg følte noen spesiell kontakt med. De var alle veldig distanserte. Mange var eldre. Vi hadde en litt lavmælt norsklærerinne og siden ingen hørte hva hun sa, var det bare de på de første radene som hadde noen utveksling med henne. Det var ikke datamaskiner på den tiden, så vi lærte bokføring med penn. Jeg fikk to i bedriftsøkonomi, så jeg kan umulig ha lært noen ting. Til klasseforstander hadde jeg Else Syse (kona til Jan P. Syse). Hun var myndig, pen og kunnskapsrik og egentlig et fint forbilde for oss jenter, men for meg som etter hvert hadde resignert overfor alle ambisjoner var hun helt uvirkelig. Hun tilhørte en helt annen verden enn den jeg befant meg i.

Jeg husker veldig lite fra disse tre årene. De fleste minnene er vage, men jeg kan umulig ha hatt det bra. Faglig fikk jeg ingenting ut av årene på videregående, og det sosiale var stort sett et slit. Jeg deltok én gang på et russearrangement på Tryvann og russekortene havnet i søpla før jeg fikk delt ut et eneste ett. Det eneste positive var at jeg fikk meg en god venninne. Vi brukte mange fritimer og andre timer til å sitte på kafeer på Frogner og drikke kaffe og prate. Vi var veldig vitebegjærlige og nysgjerrige, selv om vi begge gjorde det dårlig på skolen. Vi leste Morgenbladet, diskuterte politikk og følte oss intelligente. Kafébesøkene på Frogner var helt klaret det beste med den tiden.

Slik var nå min tid på videregående. Jeg antar at valg unge mennesker gjør i dag, baserer seg på mer og bedre informasjon. Men det er uansett ikke alltid like lett å vite hva man vil når man er ung. Jeg fant i hvert fall ut at jeg aldri skulle begynne på BI eller studere jus etter disse tre årene. Men jeg utvidet jo uansett horisonten.

Så til alle årets 10. klassinger: Jeg ønsker dere lykke til videre med de valg dere har gjort og håper dere får en mer givende tid på videregående enn det jeg hadde og at dere skifter skole hvis dere ikke trives.

God sommer til alle!