Et barndomsminne

ÅSE KULTERUD

Til jul fikk vi en gave som vakte sterke følelser; et bilde fra lykkelige barneår…

Like sikkert som sommeren kom, dro Kulterud-familien til Aurdalssetra inne i Vassfaret. Alle dyra var med, til og med grisen, og vi som bodde på nabogården stod ensomme tilbake og vinka farvel. Vi var egentlig som en stor familie vi, ”framme og nordi”, med foreldre hver for oss, men felles besteforeldre oppå kammerset ”framme”.

Vi var sammen hver dag, sykla, drog på tur sommer og vinter, og bygde hytter i skogen. Vi leika i gamle hus og på låven, og elsket å være hos bestefar og tante Gudrun som leste for oss og fortalte fra de var små -livet var egentlig bare herlig!! Vi unger forstod nok ikke hvilket slit det var for de voksne med arbeid i skog og mark og fjøs. De var for oss så fornøyde og lykkelige.

Det var ikke rart vi ”nordi” følte en ruvende tomhet når setertida kom. Men vi visste også at vi skulle få komme på besøk på setra i løpet av sommeren. Onkel Arne kom ofte ned igjen. Av og til var de største ungene med, men da var det ikke tid for leik. De måtte hjelpe til med slåtten! De hadde rømme og skikkelig brunost med, og det var stor stas. Mamma var ikke sein med vaffeljernet da.

Så kom tiden da vi skulle få lov til å være med innover til Vassfaret. Det var oftest to om gangen, men jeg var eneste jenta i familien, og fikk alltid dra uten søsken. De var ekstra stas. Det var ikke biler på Kulterud da. Jeg fikk sitte i fanget til Arne på traktoren, og av og til fikk jeg også styre- skal si det var gromt! Bak på traktoren var det ei skuffe. Der var det proviant og ting og tang som trengtes på setra. Med ei lita veske og heimebaka kake fra mamma, kom vi oppover vegen mot setra. På trøa kom alle ungene løpende mot oss. Jeg kjente det kilte i magen, for det var litt lenge siden sist. Men det var nok ikke noe problem, for leiken var snart i gang. Det var lange, lyse kvelder og vi fikk være lenge oppe. Vi fløy nedover vollen med hvite laken på staur i håp om at flaggermus skulle sette seg på, vi leika sisten og holdt på i bekken. Ingrid kokte kakao på den svarte vedovnen og det var store, nyvispa kremtopper oppå. En flokk unger krøyp i seng, tett i tett. Dette måtte være det herligste stedet på jord!

Jeg var vant til at alt var stille om morgenen, men våkna av at fluene surra, kyrne rauta og separatoren gikk. Ingrid og Arne var i full sving. Det spraka og brant i ovnen og klokka var bare seks. Det var ystedag! De andre våkna litt etter hvert og snart fikk vi servert ”osteball” med sukker og fløte på. Disse ystedagene var slitsomme,  men rett som var, satte Arne seg ned på breisenga og spilte gitar og sang for oss. Ingrid var trofast til og fra ystegryta. Vi ungene sprang ut og inn og så hvordan mjølka minka time for time. Utpå dagen dro vi og bada, det var friskt i Vassfarelva. Av og til kom det byfolk innom –det var spennende. De var liksom så rare og hadde mange merkelige spørsmål. Dumme syntes vi!

Utpå ettermiddagen kom travelheten. Da begynte osten å bli prim, og skulle smakes til for så å røres kaldt. Dette var det viktigste under hele den lange prosessen, og det måtte røres konstant. Et åtte til ti timers arbeid skulle avsluttes vellykket og bli til 7-8 kilo brunost. Det var så varmt inne at Arne og Ingrid bar like godt hele ystegryta ut på trøa. Der satt de og rørte og rørte. Det skulle karskrefter til ja! Vi stod klare med skjeer og skulle smake, og det fikk vi. Skikkelig karamellprim.

Etter en slik ystedag var kvelden virkelig fylt av fred og ro. Alle var trøtte. Det hørtes godlyder fra fornøyde dyr i fjøset.  Vi lå på trøa på ulltepper og leste gamle blader, Ingrid satt med sytøyet i fanget og gitarklimpringa til Arne fortsatte.

Lite ante jeg da at dette skulle bli mine svigerforeldre og min svigerfamilie, og at jeg skulle få oppleve mange slike setersomre!