Grease, – en lokal variant

Grease er en musikal fra 1972. Musikalen ble filmatisert i 1978.  Handlingen er hentet fra greasemiljøet i USA på 1950-tallet. Miljøet, ”Greasers”, var en subkultur i den amerikanske arbeiderklassen, som for den mannlige delen hadde som kjennetegn sitt bakoverklistrede og fettkjemte hår (mest kjent som Brylkulturen her hjemme).

Egentlig var fenomenet en ganske lokal gategjengkultur med svarte og hvite t-skjorter og store biler som ingredienser, men som merkelig nok ble populær blant folk flest,-  ikke bare i USA, men særlig i England og Australia. Ut fra denne kulturen oppsto videre rockabilly-musikken.

Musikalen ble vist nærmere 3.400 ganger fra 1972 til 1980.

Filmen kostet $6 millioner å lage, men spilte inn $ 395 millioner, og ble derfor en økonomisk gullgruve.

Hovedpersonene er Danny Zuko og  Sandy Olson.   Danny er en såkalt greaser, derav navnet.

Handlingen er rimelig enkel, foregår i greasermiljøet,-  med tilhørende språkbruk, og starter med en sommerromanse mellom to personer i high school-miljøet i 1959. Etter endt sommerferie viser det seg at hovedpersonene blir gående på samme skolen, noe som ikke var forutsetningen før på sommeren. 

Her er det flørting, kjærlighet, intriger, rivalisering, engstelse, drømmer og skuffelser. Alle ingredienser er tilstede for å engasjere og underholde.

Det er bort i mot 30 år siden greasefeberen herjet verden over. Hvorfor den dukker opp igjen nå er uvisst, men noe skyldes sikkert at musikken har overlevd en generasjon, og gjenopptas av en ny. Det er ikke normalt for popmusikken generelt.

Ungdomslagets og korpsets oppsett var for en stor del viet musikkinnslagene i musikalen. Dialogene er begrenset til å knytte numrene sammen.  Det er derfor utfordrende å følge originaloppettingens budskap.  Det betyr allikevel ikke så mye, fordi historia er stort sett kjent, og det er sangen og de fengende rytmene man som publikum særlig er ute etter.

Ensemblet er til dels svært ungt. Stadig nye aktører tar steget opp fra salen og til det skumle og ensomme, nemlig å prestere akkurat der og da. Av 10 aktørene er det bare 4 som bor i Hedalen.  Resterende 6 har reist til dels langt for å delta i øvelsene som har pågått siden jul.

Det er mulig at jeg var i skikkelig greasestemning, men saktens så hadde både Lena og Andreas klare visuelle likheter med hovedpersonene i filmen, nemlig Olivia Newton-John og John Travolta.

Hovedpersonenes sangtalenter er upåklagelig, og ved direkte spørsmål kunne Lena bekrefte at hun hadde sunget en del før, men teater og musikaler var nytt for henne. Hennes utmerkede trønderdialekt var et herlig innslag i hjemlige dialektforvirringer. For øvrig skal hun muligens flytte til Hedalen, og vi håper på hennes deltakelse i senere kulturelle aktiviteter. 

Nesningen Andreas var delaktig i Ungdomslagets forestilling Putti Plutti Pott i 1999, og lengtet tilbake til miljøet, for som han sa:  ”Hedøler får til ting!”

Andreas har ukentlig reist fra Hønefoss, og Lena fra Oslo, for å ta del øvingene. All ære til dem!

Korpset hadde i anledningen fått et storbandimage, hvor grovmessingen var plassert fremst. Dette gjorde seg! Som vanlig ble korpset ledet av Arild Bjørnstad, og han var også delaktig i ett av numrene hvor han bekreftet fortsatt å kunne håndtere saxofonen.

Jeg kunne telle 9 barn og unge som deltok i korpset. Det er verdt å fremheve familien Tuveng, hvor mor, far og to barn deltar aktivt i korpsmiljøet.  Slikt blir det kultur av!

For anledningen var korpset forsterket med Annbjørg Engås, en grovblåser helt fra Mo i Rana. Kimmer’n hadde også funnet veien hjem fra Stavanger i anledningen.

I tillegg til korpset deltok et mindre band, hvor Inger Olea Digene var kapellmester. Også her var det for anledningen importert en gitarist, Jogeir Daae Mæland fra Vang, som tilbrakte sin 21. fødselsdag sammen med sin familie i kulturens tjeneste i Hedalen. 

Variasjonen mellom korps og band, men også samspillet, virket svært bra.

Noen av sangene er til dels vanskelige å fremføre, spesielt de som går sakte og har store melodiske spenn.  Noen glipp var det, men det også hører med i en amatøroppsetting.

Enkelte ganger ble deler av sangen borte, uvisst hvorfor, men dette kan det lydmessig rettes opp i til neste forestillinger.

Alt i alt var det en fornøyelse å være tilstede, hvilket også publikum ga klart uttrykk for.

Personlig velger jeg ut tre favoritter, nemlig You are the one that I want, Blue Moon og Grease Lightning. Fengende og godt framført.

Gudbrand Jordet var for øvrig en nærmest  fullkommen rockabilly,- 50 år etter originalen.

Til alle aktører:  Dere kan være stolte av innsatsen!