Smør,- og andre kriser

MAGNE RUUD 

Du verden, vi har det vondt. Her om morgenen hørte jeg hele fire nyhetssendinger på veg fra Hedalen til Oslo. Alle sammen hadde som første nyhetsoppslag den pågående smørkrisa.

En befolkning som blir feitere og feitere, hvor én av to er overvektige, men mangler smør!

Av alle verdens dietter er lavkarbodietten årets vinner. Det høres så fint ut med et kosthold uten karbohydrater.

Sukker er usunt, det er visst de fleste enige om. Det samme har vi hørt om mettede fettsyrer i animalske produkter. Bare ikke nå. Spis mest mulig fett, og unngå brød og andre produkter med karbohydrater. 

Dårlige høyavlinger og en eksplosjonsartet etterspørsel etter smør får skylda for den oppståtte krisa. Smør til julebaksten og smør til rakfisken mangler.  

Senere kunne man høre og lese om at smør ble annonsert på finn.no for hundrevis av kroner pr kilo. Svartebørs kalles slikt, for øvrig et godt kjent begrep fra krigens dager, og det gjaldt blant annet smør den gangen også, men da var behovet reelt. 

I butikkene er utvalget godt av både rømme og fløte, hvilket er ingrediensene i smør. Skulle man falle for fristelsen til å kjøpe nok fløte og rømme for selv å produsere en halvkilo, vil man fort finne ut at den smørkladden blir fire ganger så dyr som om smør hadde vært tilgjengelig i butikken. Tine vet å prise sine produkter, og uten omtanke for smørmangelen produseres Jarlsbergost for fullt, med betydelige statssubsidier, for det amerikanske markedet.  

Det gjelder å holde befolkningen på pinebenken, særlig når man er monopolist, og når danskene heller ikke vil hjelpe i en krisesituasjon. Er det avtalt spill? 

Som barn husker jeg at man måtte ha minst sju kakeslag til jul. Julebaksten startet gjerne like etter at slaktinga var ferdig. Julegrisen ga mer enn flesk, ribbe og skinke. Den ga smult. Smult skulle til for å koke smultringer. Varme smultringer var det beste jeg visste, helt til den dagen jeg forspiste meg på ringene med mat omkring, og ble skikkelig syk. Siden den tid har jeg knapt smakt en smultringbit.   

Bror min hadde det på samme måten, men det gjaldt sirupsnipp. Mor hadde møysommelig laget sirupsnipp, brune smakfulle små plater, stukket ut med bakstetrinse, og med en halv mandel midt på flata. Snippen var lagret i et tilliters melkespann, gjemt ute på et kaldt loft. Bedre gjemt var de ikke annet enn at han bror besøkte loftet titt og ofte, både til og fra gutterommet. Da jula nærmet seg, skulle nabokjerringa smake på baksten, men spannet var tomt. Ny ladning måtte lages, for snipp hørte jula til. Den snippen ble dryg, for storspiseren var vel forsynt, og har aldri siden falt for fristelsen til så godt som å vippe mandelen av en snipp. 

Fattigmann,  som egentlig ikke var så fattig som navnet skulle tilsi, var obligatorisk, det samme gjaldt rosettbakels. Stekt i smult, selvsagt. Smørkranser og terte, så feite at det lyste kalorier lang veg.  Dette var bare et utsnitt av godsakene til jul. All verdens økonomi hadde vi ikke, fråtsing var det ikke tale om, så jula med sine utskeielser var et kjærkomment avbrekk fra potetklubb og graut i forskjellige farger. For foreldregenerasjonen var korttids storkonsum av fett en slags status. De hadde krigsårene i hukommelsen, hvor tilgjengeligheten var så som så for flere av naturens gaver. 

På seksti- og syttitallet kom ernæringsfysiologene og den ene legen mer overlegen enn den andre og fortalte om hvor skadelig animalske fettprodukter var. Når man får ting fortalt nok ganger, så tror man vitterlig på dem etter hvert. Høyst oppegående og vel utdannede mennesker, høyreiste og slanke. 

Nå skulle hjerteinfarkt, overvekt og sukkersyke bekjempes med alle midler. Det første man gikk til angrep på, var meierismør og andre animalske og fete produkter.  Heretter skulle man spise grønnsaker, fisk, plantemargarin og drikke vann.

Mye vann. Grønnsaker var for så vidt greit, men fisk da gutt! Plantemargarin blir omdannet til et par dråper vann når det blir puttet i en varm panne. 

Det blir ikke jul av slikt.  

Etter megen møye og mangt besvær la jeg min elsk på grovbrød, hardangerlefse og kokostopper, inntil jeg fant ut at kokosnøtta er den eneste nøtta som inneholder mettede fettsyrer. Da ble det slutt på den også.  Man venner seg til så mangt.

Det endte opp med at kostholdet ble vendt om til mye (for mye) fisk, masse poteter, rå gulrot overdynket med sitronsaft, grovbrød med magerost, og surmelksnipp til kaffen. Den mettet bra den snippen, tjukk, mjuk og svært god, for øvrig etter oppskrift fra Berte Skimten. 

Etter hvert ble grisen så mager at man knapt kunne se noe spekklag langs ribba. Først da man innførte begrepet Stjernegris ble det rosa kjøttet etter hvert tatt inn i varmen. Så mager var ei ribbe vi kjøpte for noen år siden, at vi undret om grisen hadde sultet i hjel.

Helmelka ble byttet ut med sur skummet melk. Kalken i melka var visstnok fortsatt bra mot benskjørhet. Til nød kunne man unne seg flattbrødsøll med kefirmelk, dersom det var en fin og varm sommerdag, men det var jo sjelden. 

Helt til nå i høst har jeg tenkt tilbake på min barndoms jul og senere oppvekst med en viss skamfølelse, ikke bare fordi jeg forspiste meg på smultringer, men at vi kunne være så lite opplyste at vi kunne finne på å spise animalsk fett. 

Smør er skadelig, man blir feit av det, og det fører med seg hjerteinfarkt og annet styggedom. Spis grovbrød med magert pålegg!  Drikk skummet melk! 

Nå førti år etter, og akkurat nå i høst har pipa en annen lyd. Spis deg slank og frisk med feit ribbe, smør og smultringer. Drikk helmelk!

Kutt ut brødet og poteten!

Se på befolkningen, den er feitere enn noen gang. Ungene blir tyngre for hvert årskull! 

Er det noe rart at man blir halvskrullet, og at det topper seg med en tilnærmet mental krise.

Man spør seg unektelig, - er det slik som jeg lærte i innføring i filosofien: ”Jeg tenker, altså er jeg til”, eller er det slik at andre tenker for meg, eller er det hele en illusjon? 

Jeg vandrer bort til Narvesen og undres om Smørbukk fortsatt lever. Jo da, han ser like rund, ung og blid ut som for femti år sida, helt uvitende om hvor farlig det er å leve. Heftet er også like tynt som før.  Det er beroligende og krisedempende å se at noe er som det var.  

Godt, fett år!