Elgjakt
LARS ELSRUD
Elgjakt er en viktig begivenhet i ei innlandsbygd som Hedalen og en innlandskommune som Sør-Aurdal. Og knytt til elgjakt har vi alt fra interessant nasjonal historie, morsomme jakthistorier og historier om jegere som dessverre ikke lengre er blant oss. Jeg kommer i denne kommentaren inn på litt av alt.

Knytt til elgjakt finnes mye nasjonal historie mange av oss i liten grad kjenner til i dag. For eksempel at det allerede i Magnus Lagabøters lov (vedtatt mellom 1274 og 1276) fantes regler om elgjakt. Og at dette langt på vei var lovbestemmelser som ble arvet fra de lovene som frem til da fantes knytt til våre ting (Gulating og Eidsivating i våre områder). En bestemmelse her var forbud mot å forfølge elg på ski. Det er grunn til å anta at elg allerede for ca. 750 år siden var en viktig ressurs, i og med det var egne lovregler om den. 

Etter hvert kom nok elgen under press, og det begynte å komme andre begrensninger enn at den ikke kunne forfølges på ski. I 1570 kom det en forordning som fastsatte jakttida til 50 dager om høsten og at jakt i løssnø for alltid skulle være forbudt. Da vi kom frem mot 1760 var elgbestanden sannsynligvis så sterkt redusert, at det begynte å komme de første store innskrenkninger. En innskrenkning var i 1760 der det ble bestemt at det ikke måtte felles mer enn 1 elg pr. mann pr. år. I 1784 var det så lite elg at den ble totalfredet i 10 år (noe som også har skjedd senere). Og i 1818 ble retten til å drive elgjakt tillagt grunneiendomsretten. Som en kuriositet kan også nevnes at bruk av dyregrav ble forbudt i 1863, men dette var nok sannsynligvis en så ueffektiv jaktform sammenliknet med gevær, at det neppe lengre hadde betydning for størrelsen på elgbestanden. For øvrig forsvant elgen fra Tyskland på 1700-tallet p.g.a. høyt jaktpress. 

Vel, dette kan det skrives mye om. Og det kan skrives mye om hva som gir en god forvaltning av en ressurs som elg. I 1818 var det altså den private eiendomsretten som ble sett på som løsningen som måtte til. I nyere tid fått rettet avskyting. Og ikke minst har vi fått en helt annen type skogbruk med tilhørende økt mattilgang. Hvilke av disse og andre faktorer som har betydd mest vet jeg ikke, men jeg er sikker på at de alle har hatt positiv virkning. Det som i alle fall er sikkert er at vi i det jakta 2011 nærmer seg er fjernt fra situasjonen i 1784.

Før jeg forlater ”bolken” med nasjonal historie knytt til elg, så kan jeg legge til nok en kuriositet sett med ”dagens Valdres-øyne”, selv om det ikke på noen måte var morsomt for de det gjaldt den gangen. I 1578 kom det en dom som fastslår at fattigfolk i Hallingdal kunne skyte elg til mat vinterstid når nøden tvang dem. 

Så til nyere lokal jakthistorie fra eget lag, og om jegere som dessverre ikke er med lengre.

For 16 år siden begynte jeg å bygge opp mitt eget jaktlag. Dette tok noen år, og jaktlaget ble i det store og hele til med folk som til da var uerfarne i forhold til elgjakt. En av de som kom med på laget etter noen få år var kanskje den med aller minst erfaring. I alle fall husker jeg godt i begynnelsen han fikk sitte alene. Det var nok bl.a. slik at han ikke helt hadde fått tak på det å sitte stille og følge med, så han satt med mobiltelefon og handlet aksjer. Dette var en mandag. På onsdag var han tilbake og satt på post på samme sted som han hadde handlet aksjer på mandag. Etter litt smalt det på posten og litt etterpå spraket det i radioen. De fleste som har skutt elg vil nok da informere om at elgen er skutt og er død. Det som derimot kom på radioen den gangen, var spørsmål om noen hadde med seg kniv han kunne få låne.

Vel, jeg var nærmest. Jeg tok med meg kniv og gikk bort til elgfallet. Da jeg kom frem dit sto han igjen og snakket i mobiltelefonen, og solgte da de aksjene han hadde kjøpt mandagen samme uke – og det med en absolutt akseptabel fortjeneste. Stedet ble ”selvsagt” døpt Aksjeposten. Det blir nemlig en del lokale stedsnavn som følge av forskjellige elgjakthendelser, og stedet kommer alltid til å hete det.

Vel – dette er en god del år siden nå. Jegeren ble en svært så god elgjeger som skjøt mange elger oppgjennom årene. Og etter den første elgen på Aksjeposten hadde han alltid hadde med seg egen kniv til å ”vommetur” og flå.  

Når jeg trekker frem denne historien nå, så er det fordi jeg velger å bruke denne kommentaren til å skrive dette som et lite minneord til en svært god venn og jaktkamerat, som jeg har fått den svært triste beskjeden hadde lagt ned ”elgkniven” for godt. Kjære Henning (Nordby) – det blir veldig rart å tenne jaktbålet i høst uten deg. Hvil i fred på de evige elgjaktmarker!