En tur i barndommens rike

Eller er det slik det er? I husa bor det andre mennesker. De fleste du kjente godt, er borte, flyttet til andre steder eller borte for alltid.

Det er ingen hus som mangler lys i vinduet. Det vitner om at de unge ser muligheter i bygda. Noen hus er borte, men på tur langs veien kan du ennå kjenne at de har vært der. For neste generasjon er det bare historie.

Det har også kommet nye hus, noen av oss som voks opp her, hadde ikke lyst til klippe båndet til hjemplassen. Landskapet har grodd igjen, men inni deg vet du hvordan det så ut og hvordan utsikten var før skogen overtok.

Den store grana vi hadde lekeplass under, er borte. Den som hogde den, kjente ikke til gleden ved å sitte under grana med kakao og boller, for han var det bare en gran som stengte for utsikten.

Den bratte bakken er borte. Det har vegvesenet sørget for. På toppen snudde vi når vi hadde fulgt venner et stykke på veien når de hadde vært på besøk. Der kunne vi stå lenge, lenge og prate om ting vi bare måtte ha sagt. Ennå kan jeg huske fortrolige samtaler og det skumle når mørket kom sigene før en fikk satt kursen hjemover.

Nå suser bilene fort forbi med sjåfører som er glade for bred og fin veg. Slik kunne en fortsette og mimre. Ja, så må en erkjenne at tidene er i forandring. Slik det er i dag, vil ”barndommens rike” være  for neste generasjon.

Dette forteller oss at vi er på vandring gjennom livet, og da passer det godt med diktet som Martha Jåma skrev:    

Rastplatser 

Egentligen burde man bara bo i telt
Du er alltid på veg någonstans.
Ibland stannar du på någon rastplats
Men visst er det skjønt at veta
At dina teltpinnar inte sitter hårdare
enn at de går att flytta.
Det er bara så at du måste kjenna dig trygg
innom den plats du ferdas. 

Jag har vandrat mitt liv mellom olika rastplatser.
Mina allra førsta finns nu kvara bara på netthinnan,
derfor er de kanske de allra vackraste.
Ett liv går så fort, till sist får du legga ner din vandringsstav.
Någon reser kanske en sten, det enda spår som minner om dig,
Vinden, solen och tiden sopar barmhjertig igjen alla spår. 

Dikt av Martha Jåma fra boken ”Landet går i arv” av Aina Bye og Bengt Åke Jåma.

Sitat fra boken:

”Når jeg så skal slutte med reindrift, skal Aina og jeg gå innover fjellet - til de gode plassene- og takke for lånet.