Andakt i Hedalen stavkirke 25.7.2012
Kristus Pantokrator

I sommer har jeg fått oppfylt en drøm. Jeg har sett Kristus i Hagia Sofia.

Jeg skal forklare: For mange år siden hørte jeg en prest fortelle i en preken om Kristusbildet i den store Hagia Sofia-kirken i Istanbul. Hun var kommet dit med sine foreldre og ble stående fjetret foran mosaikken av Kristus Pantokrator, Kristus ”Den allmektige” som ”Pantokrator” betyr på gresk.

Vi minnes Jesusbarnet på Marias fang når vi ser Madonnaen i Hedalskirken. Vi kjenner fortellingene om Jesus som vandret som menneske i Palestina i noen få år som forandret verdenshistorien. Vi ser hvordan han lider på korset i altertavlen i kirken her. Så vi kjenner Jesu liv.

Jesus som Kristus ved Guds side er lengre borte fra oss. Den østlige del av kristenheten, de ortodokse kristne, har hatt mer syn for Kristus som Pantokrator enn vi i vest. Den såkalte ”Kristushymnen” i brevet til Filipperne (Fil 2, 6-11) setter det hele i sammenheng:

Han var i Guds skikkelse

og så det ikke som et rov

å være Gud lik,

men ga avkall på sitt eget,

tok på seg tjenerskikkelse

og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,

fornedret han seg selv

og ble lydig til døden, ja, døden på korset.

Derfor har også Gud

opphøyd ham til det høyeste

og gitt ham navnet over alle navn.

I Jesu navn skal derfor

hvert kne bøye seg,

i himmelen, på jorden og under jorden,

og hver tunge skal bekjenne

at Jesus Kristus er Herre,

til Gud Faders ære.

Her møter vi også Kristus som Gud lik, som universets Herre, den oppstandne som ”hvert kne” en gang skal bøye seg for. Her er det store spennet, ”i himmelen, på jorden og under jorden.” Her aner vi Kristus Pantokrator.

Istanbul ligger i dag i Tyrkia, mellom øst og vest. 490 meter langs en liten bro over Bosporus-stredet skiller Europa fra Asia. Før muslimene erobret byen i 1453 het den Konstantinopel, oppkalt etter den romerske keiser Konstantin som gjorde kristendommen til statsreligion.

Hedalskirken er gammel. Men Hagia Sofia er mye eldre enn stavkirken her. Hagia Sofia ble bygget som kirke i år 537, altså for nesten ett tusen fem hundre år siden. Da muslimene kom ble den gjort om til moské, men de kristne mosaikkene fikk stå. I dag er Hagia Sofia museum.

Jeg kom dit. Jeg ventet å finne bildet av Kristus Pantokrator rett i mot, i kuppelen over det som en gang var alteret i denne kirken. Men der var Maria med Jesusbarnet på fanget, slik Madonnaen en gang sto over alteret i Hedalen.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet. Siden Kristus Pantokrator framstiller Kristus som Den allmektige, allherskeren, ventet jeg å finne ham i stort format, rett i front. Men jeg måtte spørre en guide og lete meg opp til galleriet i annen etasje. Der, til høyre for korbuen, fant jeg Den allmektige, men slett ikke så stor og dominerende som jeg hadde sett for meg.

Det fikk meg til å tenke: Det er vel dette som er å kjenne Kristus som Herre i en verden med kryssende kulturer og trosretninger. Det er så mange stemmer, så mange som gjør krav på sannheten. Hagia Sofia ble tatt over av muslimer. Andre religioner har andre veier. Kristne bekjenner Jesus Kristus som Veien til Gud. Veien med stor V. Men dette gir seg ikke av seg selv. Jesus kom som frelser og Herre. Men dette må letes opp og formuleres for stadig nye generasjoner.

Allerede i år 381, altså 150 år før Sofia Hagia ble bygget, ble det holdt et kirkemøte i Konstantinopel for å presisere den bekjennelsen som kristne ledere hadde vedtatt i Nikea femti år tidligere. De formulerer hvordan Jesus Kristus er i Gud og hos Gud:

Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn,

født av Faderen fra evighet.

Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud,

født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved ham er alt blitt skapt.

For oss mennesker og for vår frelses skyld

steg han ned fra himmelen.

Og så:

Han oppstod den tredje dag, etter Skriften,

fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.

Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,

og på hans rike skal det ikke være ende.

Du og jeg kan tro dette, men det er ingen selvfølge for andre. Pantokrator sto ikke lett synlig i front, men innimellom alt det andre som fanger oppmerksomhet. Du og jeg kan tvile. Vi får likevel ta del i kirkens trosbekjennelse. Her møter vi Kristus, Den allmektige. 

Det var den tidlige kirkens bilde av Kristus Den allmektige, Kristus Pantokrator, jeg sto foran der i Hagia Sofia i sommer.

Dette er et av de eldste Jesus-motivene i billedkunsten. Jesus troner majestetisk. En nettside i kunsthistorie forklarer det slik: Motivet framstiller  Kristus som

skaper, frelser og dommer, i en todelt drakt, tunika og kappe. Over høyre skulder har han et bånd, en levning fra det romerske hoffet. Kristus har glorie. Høyre hånd er løftet i en velsignelsesgest der de tre reiste fingrene symboliserer treenigheten mellom de to kryssede fingrene som symboliserer døden på korset og hans to naturer. Boken han holder symboliserer de fire evangeliene og Guds lov, som han styrer etter. Glorien har korsform, og monogrammet IC XC står for de første og siste bokstavene i ”Jesus Kristus.”

Kristus som Den allmektige, "Pantokrator", i en mosaikk i Hagia Sofia-kirken i Istanbul. Foto: Knut Lundby

Men Kristus troner ikke alene der i Sofia Hagia. Jeg har tatt et utsnitt av et større bilde. På venstre side av ham sitter keiser Konstantin og på høyre side keiserens kone. I denne mosaikken er det en sammenblanding av Kristi makt og verdslig makt, som vi har sett mye av opp gjennom historien siden Konstantin tok kristendommen som offisiell religion.

Jeg gjorde meg noen tanker om statskirken her hjemme da jeg så dette. Den har gitt mye velsignelse, men er også en blanding av kirkemakt og statsmakt. 21. mai i år ble Grunnloven endret. Den evangelisk-lutherske lære er ikke lenger statens offisielle religion. Det var på tide. Vi kan stå ved bekjennelsen til Kristus uten statens styre.

Ordet ”pantokrator” brukes bare én gang om Jesus i brevene til Paulus. Men i Johannes åpenbaring finner vi det ni ganger. Her spennes buen ut fra tidens begynnelse til  tidens slutt:

Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige. (Åp 1,8).

Litt lengre ut i denne åpenbaringsboka (Åp 4,8) gjenkjenner vi salmen Hellig, hellig, hellig, som altså er inspirert av dette skriftstedet:

Hellig, hellig, hellig

Er Herren Gud, Den allmektige,

han som var og som er og som kommer

Åpenbaringen er rik på bilder. I avsnittet om Den store lovsangen i himmelen (Åp 19,6) hylles Herren Pantokrator:

Da var det jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte: ”Halleluja! For Herren vår Gud, Den allmektige, er blitt konge! La oss glede oss og juble og gi ham æren!

Dette billedlandskapet er foldet ut i sangen ”Å hvor salig å få vandre”. Her er gjenklangen av israelsfolkets vandring gjennom 40 år i ørkenen etter slavetiden i Egypt og etter fangenskap i Babylon. Dette er ikke uten videre vårt billedspråk, men det peker fram mot lovsangen til Kristus Pantokrator i himmelen, i ”det nye Jerusalem.”  Da kan vi kanskje delta i omkvedet:

Herlig sangen der skal bruse,

sterk som lyden av en mektig flod:

Ære være Gud og Lammet

som oss kjøpte med sitt blod!

Billedspråket om troens hemmeligheter og billedframstillingen av kirkens Herre har skiftet opp gjennom historien. I vår samtid er Jesus kanskje blitt for mye kompis, for ufarlig, for usynlig. Bildene av Jesus Kristus Pantokrator minner oss om Kristus som var fra tidens begynnelse og som vil være der ved tidens slutt.

Vi deler ikke israelsfolkets smertefulle erfaringer. Men som folk kjenner vi tårer, død og djevelskap. Vi er minnet om det nå, ett år etter 22. juli-terroren. Som enkeltmennesker kjenner vi tårer og mørke fra hver våre liv. Da kan vi få se fram mot møtet med Kristus Pantokrator. Her er det kristne håpet:

Intet mørke der skal være,

ingen tårer, ingen nød,

ingen synd og ingen plage,

ingen djevel, ingen død.

Amen ­ ­– som betyr: la deg skje!