Preken 1. pinsedag

Evangelium:

15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
    21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

Fortelling

1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
    5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Apg 2, 1-11

Da Jesus ble født, var det ikke vill oppstandelse. I hvert fall ikke på grunn av barnet i krybben. Det var stort opprør og oppbrud blant jødene, men det var på grunn av keiserens befaling om at de skulle telles i den byen de stammet fra. Det var ganske få som visste og følte noe for barnet i krybben i Betlehem. Det var noen hyrder og noen vismenn, og av barnets egen slekt hører vi kun om foreldrene. Og blant dem som møtte det lille barnet den julenatta var der ikke vill oppstandelse. De var snarere fyldt med stille undring.

Da Jesus ble voksen, var det heller ikke vill oppstandelse når han talte til mennesker. For det meste var det enkeltmennesker han møtte og talte Guds ord til. Det kunne være at Jesus sa til en: dine synder er deg tilgitt. Det kunne være at han sa: Bli frisk! Eller det kunne være at han besøkte en og spiste middag i hans hus. Selvfølgelig hører vi om flere av dem som ble helbredet, at de ble fylt med store følelser og priste Gud. Og så at de gikk hjem. Deres  oppstandelse var at de stod opp fra sin sykdom og gikk hjem til hverdagen med sin familie. Det kan man ikke kalle en vill oppstandelse. Noen ganger talte Jesus til mange mennesker. Og de var ofte svært opptatt av hans ord og fylt med undring over ham. Men når de ble for begeistret, så var det som om Jesus la en demper på dem. Han sendte dem vekk eller flyktet fra dem for å være alene. Han ville ikke skape vill oppstandelse.

Det skjedde heller ikke påskedag og i tiden fram til pinse. Mer stille kan et under visst ikke skje enn det vi hørte om på påskedag: graven var tom. Og selv om den oppstandne Jesus viste seg for disiplene sine, så hører vi nesten mest om at de var fylt med tvil og undring og ikke turte tro sine egne øyne.

Som vi også leser det på Kristi himmelfartsdag. Da bebreidet Jesus disiplene for deres vantro, fordi de ikke hadde trodd på dem som hadde sett ham som den oppstandne.

Ja, så dermed er det ikke så merkelig at heller ikke pinsedag skaper vill oppstandelse. Pinsens under er at de kristne begynner å fortelle om Jesus. Og de gjør det ikke bare til sine landsmenn, men også til alle andre, til alle folkeslag og på alle språk. Og det er ganske alminnelige prekener de holder. Det står ikke at de talte norsk, men det kom jo til senere. 

Hvis vi hadde vært der den dagen, så hadde de holdt en ganske alminnelig norsk preken og sagt: Jesus er død for dine synder og oppstått fra de døde for at du skal leve. Så enkelt talte de. Det gjorde nemlig Peter i sin pinsepreken. Han prekte nettopp om langfredag og påskedag. Og det skapte ikke vill oppstandelse. Etter hans preken spurte tilhørerne: Hva skal vi gjøre. Det viser at de hadde hørt på ham og trodde på ham. Men det viser også at de ikke var fylt med ville følelser og overstadig begeistring. I så fall hadde de ikke stilt et spørsmål, men stilt seg selv fullt og helt til rådighet for den nye saken. Peter svarte: la dere døpe, så vil dere få Den hellige Ånd som gave. Og så hører vi at 3000 mennesker lot seg døpe, og det nærmer seg så klart hva man kunne kalle vill oppstandelse. Men det merkelige er at vi deretter ikke hører mer til disse 3000 menneskene. Jeg lurer på om de ikke bare gikk hjem og levde i hverdagen med sine familier, slik som de menneskene gjorde, som Jesus alt hadde gitt sin velsignelse til. De levde i hverdagen i troen på Gud.

Men det er merkelig at vi etter Peters pinsepreken ikke hører mer til de 3000 som lot seg døpe. De kom ikke til gudstjeneste hver søndag, eller så hadde vi nok hørt om det! Gudstjenestene den gangen foregikk jo i private hjem, den gang fantes det ennå ikke kirker. Hvis det skulle holdes gudstjeneste hver søndag for 3000 mennesker, ville det trenges 50 hus, og så mange apostler eller predikanter fantes slett ikke. Disse problemene hører vi ikke om. De 3000 ble døpt og gikk hjem og levde sine daglige liv. Det var deres oppstandelse. De stod opp fra sin vantro og turte å gå hjem og leve i hverdagen med alle dens vanskeligheter og samtidig i tro på Gud som vår himmelske Far, han som vil reise oss alle opp på den siste dagen, så vi skal være hos ham i evighet og glede.

Det var et under som skjedde for dem. De fikk en sikker tro å leve på i hverdagen og de fikk et sikkert håp å dø på. Men det er et stille under. Det ligner egentlig mye på det vi hører om Maria julenatten, at hun gjemte alle disse ordene i sitt hjerte og grunnet på dem. Slik skjedde det for dem Jesus talte til, og for dem som de kristne etter pinse talte til. Tilhørerne gjemte ordene i sine hjerte og grunnet over dem, så de fikk tro og håp og kjærlighet inn i sine sinn og liv.

Hver gang det blir pinse, tenker jeg at nå skal jeg endelig holde en åndfull preken , så den kan skape vill oppstandelse. Men det er i grunnen feil. Det vi skal, også her i kirken, det er å høre om Jesus og Gud, akkurat slik som det fortelles om dem i Bibelen: at Jesus er død for dine synder og oppstått fra de døde for at du skal leve. Det er ganske enkelt og det er åndsfyllt, for det er gjennom disse ordene vi får troen og håpet og kjærligheten. Vi får noen ord som vi kan gjemme i våre hjerter og leve på. Og akkurat som på den første pinsedag skjer det også nå at mange blir døpt. Det er enda slik at de aller fleste her i vårt land som blir døpt og det er flere enn 3000 tusen. Og på samme måte som vi ikke et eneste sted hører at Peter var bekymret over hvor de 3000 menneskene som han nå hadde døpt, ble av, -  han så dem jo ikke til gudstjeneste - slik skal vi også fortsette å forette dåpen, for at alle folk kan leve på den i sin hverdag.

Det er meningen med helligånden.

Det er ikke meningen at Den hellige Ånd alltid vil skape vill oppstandelse. Det er noe stille over Ånden. Den er himmelsk, den giver sos himmelriket. Men himmelriket består jo blant annet av Guds kjærlighet. Den må vi leve på, og av. Den må vi gjemme innerst i våre hjerter og alltid stole på, uansett hvordan det ellers går med oss. Der er noe stille og rolig og trygt over Ånden. Som Grundtvig skriver i sin pinsesalme ”I all sin glans nu stråler solen” Han sier: det vifter hjemlig gjennom løvet. Helligånden forteller oss stille at vi har et hjem hos Gud. Vi kan noen ganger bli så vant til at vi har hjemmet vårt et sted, at vi helt glemmer hvor stort det er at vi har et hjem, et trygt sted hvor man gir og får kjærlighet. Jeg tror vi er blitt så vant til Helligånden, at vi noen ganger glemmer hvor stort det vi har fått fra Ånden er: et hjem! At vi hører hjemme hos Gud. Det er fordi Ånden taler veldig stilferdig. Den ligner Guds rike, og om det sa Jesus en gang: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» 

Det får vi at vite når vi gjerne ville sett vill oppstandelse og store resultater av kirkens forkynnelse. Guds rike kommer ikke på en slik måte at vi kan stå og betrakte det. Nei, Guds rike er midt iblant dere. Vi føler oss helt som oss selv, med alle våre gode og dårlige sider. Og likevel er Guds rike er midt iblant oss. Helligånden gjør os ikke til noen andre enn vi er, men den gjør at vi akkurat som dem vi er, kan stole på Gud som vår himmelske Far og leve på det som Jesus har gjort for oss. Vi har fått Den hellige Ånd fodir vi er døpt. Guds rike er midt iblant oss. Ånden knytter oss til Gud til tross for all vår tvil og våre feil. Guds rike er her i ånden, Det er usynlig. Men det har synlige virkninger! Nemlig alt det som gir tro og håp og kjærlighet. Så vi lever i vår hverdag med den vissheten at Jesus er død for våre synder og oppstått fra de døde for at vi skal leve.