Je vil heimatt!

MARI GRØV
For ei god tid tilbake fikk jeg spørsmål fra Arne om jeg kunne tenke meg å skrive «Kommentaren» denne uken. Jeg var ikke sein om å takk ja til tilbudet. Først i etterkant kom frykten for å igjen skulle skrive noe som skulle leveres til og leses av Arne. Arne som jeg først og fremst forbinder med min tid som elev ved Hedalen b/u skole, og som mange ganger tidligere har vært nødt til å korrigere og kommentere mine tekster. Ved nærmere ettertanke lokker nok tanken på tida ved Hedalen b/u skole frem mer glede enn frykt.  

Våren 2006 var vi 13 sunne, friske og fantastiske unge håpefulle som fullførte vårt grunnskoleløp ved Hedalen b/u skole. Som ungdom i Hedalen er man så å si nødt til å flytte på hybel som 15-16 åring. Etter tre år på Valdres vidaregåande skule gikk veien for min del videre til Tønsberg og lærerutdanning. Her er jeg enda. Tønsberg er en flott by å være student i, og akkurat passe stort for en hedøling på nye eventyr. Men etter flere år ute av Hedalen for å studere er nok uttrykket «je vil heimatt» eller rette sagt «jeg vil hjem» vært hyppig i bruk. Og ja – noen har dessverre tatt den flotte hedalsdialekta og trykt den langt bak i hjernebarken min. Så så lenge jeg er utenfor Hedalens grenser, vil jeg hjem, men så fort dørterskelsen på Nerby er passert, e je heime! Heime. Frisk luft, glade unger over plenen, postmann, ildsjeler, mamma og pappa, ho Martha i butikken, Hedalsheimen, skolen, fotballbanen, dugnadsånden, musikkorpset, utallige fritidsaktiviteter, 4H og Hedalen ungdomslag er noen av ordene som kommer når jeg tenker på heimbygda. Ei heimbygd med et lokalsamfunn som har gitt meg mange fordeler videre.  

Som 15 åring gleda jeg meg stort til å komme ut av Hedalen, og enda mer til å bo for meg selv. I september, etter en hel måned på hybel, lengta jeg hjem til mat på bordet, til 10 forskjellige fritidsaktiviteter å velge mellom, det fantastiske miljøet ved skolen og de gode, gamle, trygge lærerne (som vi 4 mnd tidligere gleda oss stort til å bli kvitt). Når man kommer ut, blir man fort klar over hvor heldig man har vært. Ja, det er langt mellom husa. Og nei, det går ikke fire busser i timen, og vi har heller ikke kjøpesenter i umiddelbar nærhet. Men vi har et samhold, vi har ei ståpåvilje, vi har et yrende organisasjonsliv, vi har et enda mer yrende idretts- og kulturliv, og vi er definitivt og til de grader ei levende bygd. At jeg skriver vi er bevisst, for vi har også en evne til å få alle både innflyttere, innbyggere, utflyttere, hytteeiere og besøkende til å føle seg velkommen i vår bygd. 

Jeg ønsker å dedikere denne kommentaren til hver og en av dere som er med på å gjøre Hedalen til ei bygd det er godt å bo i, ei bygd å være stolt av, ei bygd det er godt å komme hjem til og ei bygd som jeg håper og tror kommer til å fortsette å være den bygda som alltid vil være «heime»! Fortsett med den innsatsen DU gjør hver dag. Fortsett med å hilse til alle DU møter langs veien og på butikken. Fortsett å bry deg om de rundt deg. Fortsett å engasjere deg. Fortsett å ta vare på bygda vår, og vær stolt! Jeg er stolt – og jeg gleder meg like mye til hver gang je ska heimatt!

Og kjære alle dere unge, lovende; nyt tida dere har i Hedalen og ta til dere alle tips, råd og holdninger som finnes her! Reis på Hedalsheimen og sett dere utenfor butikken. 

«Je si som folk gjør flest. Det finns så mange steller, men Hedaln e nå best!»