Det rolige liv på landet?

ANNE WILLASSEN
Jeg må innrømme at jeg ikke visste hvor Hedalen var før jeg møtte min kjære mann. Jeg var heller ikke kommet helt dit i livet hvor mange drømmer om ”det rolige liv på landet” og mer tid til familie og interesser. Likevel ble det her jeg bosatte meg. Nå, i mitt sjuende år i Hedalen, gjør jeg meg noen tanker rundt akkurat dette: Er livet virkelig roligere på landet?

Jeg er kanskje i overkant opptatt av stress og hva dette gjør med oss, både fysisk og psykisk. Kanskje har det å gjøre med yrket mitt hvor jeg møter mange ulike mennesker, med ulik livssituasjon og med ulike plager.

Men kanskje har det også å gjøre med at jeg selv, i en svært stressende og presset situasjon i mitt liv, ble alvorlig syk. Da jeg var bare 25 år, fikk jeg hjerneslag. Jeg var veldig heldig, og symptomene ble færre og mindre for hver måned og for hvert år, til å være tilnærmet borte i dag, 9 ½ år senere. Det interessante i denne perioden har vært at det er stress jeg har vært mest følsom for. Stress i form av for mye å gjøre, for mye tankevirksomhet, men også det såkalte positive stresset hvor man trives, men det blir bare rett og slett for lite hvile. Det triste er at ettersom årene går, og man ikke lenger har den fysiske påminnelsen om at det går for fort i svingene, så er det veldig lett å havne inn i det samme sporet som før man ble syk. Og det er da man flytter på landet for å få ro. Eller?

Det blir sagt at ved ansettelsesintervjuer i byene skal det være en fordel å kunne fortelle at man er oppvokst på gård, eller generelt at man kan si at man er fra Valdres. Da blir man sett på som arbeidsom og villig til å ta i et tak! Mitt inntrykk er også en generelt stor arbeidsevne blant mange i Valdres. I tillegg til lange arbeidsdager skal man rydde litt skog her, bygge en vei der, reparere et hus i nord og jobbe litt dugnad i sør. I tillegg skal man følge opp barna som lett kan fylle opp hver eneste dag i uka med aktiviteter av ulike slag, også i Hedalen. Dyra skal stelles, ved skal stables og hunden skal trenes. På toppen av dette skal man følge opp tidsfrister som samfunnet har satt, og som slett ikke forsvinner selv om man bytter adresse.  Og alt dette er flott! Levende bygder må vi ha, og alle må bidra på sin måte i storsamfunnet også… men spesielt rolig er det vel strengt tatt ikke?!

Ifølge Store medisinske leksikon (Kunnskapsforlaget, 1999) er stress ”et vagt begrep som omfatter en psykisk eller fysiologisk tilstand, eller en ytre hendelse/ situasjon, som fører til en subjektiv opplevelse av å være under press i en slik grad at det oppleves som belastende eller plagsomt anmasende”.

I dagliglivet forbinder de fleste stress med å ha for mye å gjøre, for mye å tenke på, eller at man ikke klarer å oppfylle de forventninger og krav omgivelsene stiller. Stress kan faktisk måles fysiologisk ved blant annet blodprøver (nivå av stresshormoner) og urinprøver. Befolkningsstudier har vist at stress kan påvirke reguleringen av ulike prosesser i kroppen, som i sin tur kan framskynde og forsterke sykdommer som depresjon, hjerte- karsykdommer og til og med noen kreftsykdommer, for å nevne noe. Når det er sagt, må det understrekes at de aller fleste tåler stress godt, og stress kan hjelpe oss til å takle krevende situasjoner som oppstår. Det er når stress pågår over tid, eller blir veldig intens at vi kan bli syke av det. Derfor er det viktig å finne måter å håndtere dette på. Veien tilbake kan bli så uendelig lang om man står i det for lenge.

Jeg tror at man alltid har med seg selv uansett hvor man bor. Og jeg tror også at man er nødt til å ta seg tid til en pust i bakken innimellom. Da jeg gikk på folkehøyskole i Alta, lærte jeg et uttrykk av en same som av og til var på besøk på skolen: ”Iblant må man sette seg ned og vente på sjela”.  I en travel hverdag er det lett å glemme seg selv, og lett å glemme å puste. Kroppen gir gjerne noen signaler når man er i ferd med å presse seg for mye, det gjelder bare å lytte.

Nei, livet blir ikke automatisk roligere på landet. Du må sette på bremsen selv når du kjenner at det går for fort. Men det er liten tvil om at frisk luft, vakker natur og stillheten man kan oppleve i Hedalen er en god hjelp til å stresse ned og lytte innover. Hver enkelt må finne sin måte, og det trenger slett ikke ta mye tid. Derfor har jeg nå selv tenkt meg ut, for å sette meg ned på en stubbe… og vente på sjela... Kanskje vi ses?