Hvorfor Norge, Hedalen og Hanserud?

INGO BUDDE

For noen mennesker er nok å besøke et sted bare én gang. Og det er noen som trekkes igjen og igjen til et land eller et sted. Blant de sistnevnte er kona mi og jeg, et par fra Nord-Tyskland. 

Oppdag Norge
I 1954 reiste jeg for første gang med foreldrene mine til Norge. De hadde planlagt turen med bil, og underveis overnattet vi i telt. Inntrykkene som vi brakte med oss hjem fra Norge, var flyktige. Likevel gjorde inntrykkene fra fjorder, elver, fjell og vidder så sterkt inntrykk på oss at vi i 1971 på nytt reiste til Norge. Denne gangen kjørte jeg med egen bil.

Vår rute var å ta oss gjennom den legendariske Jotunheimen til fjordene på Norges vestkyst. Kona mi hadde forberedt turen godt, og slik gjorte vi en liten omvei via Hedalen for å se på stavkirken. Før vi kom dit, stoppet vi ved butikken til kjøpmannen Odd Kvarme, som prøvte å lokke turister med skiltet "English spoken – Man spricht deutsch“. Siden vi likte naturskjønnheten i Hedalen , spurte vi om overnattingsmuligheter. En time senere fant vi feriehjemmet i våre liv: En hytte på gården til bondefamilien Goplerud. Hyttene til Per Goplerud ble heretter årlig reisemål.

Hedalen rundt
Å reise mot nord krever en lidenskap for den uberørte naturen som Norge har så mye av. I mer enn 40 år har vi opplevde både land og folk.

I de første ti årene gikk vi fra hytte til hytte i nærområdene til Hedalen: Vidalen, Feskidalen, Vassfaret og Reset. Vi fikk god kontakt med hytteeiere og den gjestfrie familien Goplerud. Et høydepunkt ble oppholdet sammen med min svigerfamilie.

Vi ble etter hvert også kjent med Ola Omsrud og hans familie. Hans foreldre hadde opplevd krigen, og Olas far, Arne, var til å begynne med skeptisk til oss da vi første gang kom på ski via Feskidalen til Omsrud gård. Olas mor møtte oss med sin spontane varme, farens skesis forsvant i løpet et av lunsjsamtalen, og vi registrerte vennlighet og engasjement fra familiene Goplerud og Omsrud med stor takknemlighet. 

Lange fotturer i fjellet er en filosofi
1981 ble etterfulgt av ti år med intensiv fotturer fra hytte til hytte i Sør-Norges forskjellige fjel. Vi var medlemmer i Den Norske Turistforening.  Vi våger å si at vi kjenner og setter pris på fjellet. Det er flott å gå til fots time etter time fra hytte til hytte. Monotone og automatiske bevegelser gjennom landskapet gjør at en kommer i en slags trance. Sinnet er fritt til å observere det en passerer på sin vei. Overfladiskhet og banaliteter i hverdagen faller bort.

Annerledes er det når målet nås: Hver hytte har sine særegenheter, og folk er forskjellige. Nordmennene dominerer numerisk, etterfulgt av nederlendere, dansker, svensker, tyskre, men også engelske, amerikanske eller japanske turgåere.

Det mest intense er kontakten i de selvbetjente hyttene. Her er det viktig å ha avtale om soverom og om å lage mat. Slik kommer en automatisk i kontakt med de andre vandrerne.

Mye må improviseres, for de første turgåeren ankommer på ettermiddagen, og de siste seint på kvelden. Søvntiden er kort, men dette er på grunn av de lange sommerdager og de korte netter.

Fotturer fra hytte til hytte i Norge er spesielt - en stor kulturell ressurs som kan anbefales til alle. Merk: Fotturer i fjellet er ikke bare en aktivitet, men en filosofi. 

20 år på Hanserud gård
I mer enn tyve år har vi brukt tid på den forpaktede gården Hanserud. Vi kom hit i 1991. Dette er et vakkert, tømret hus omgitt av 250 dekar med eng og skog. Først var det et ubeboelig hus. Ola Omsrud og sønnene Magne og Arne satte det i stand, og Gissela har møblert det.

Hanserud gård

Kjelleren er bygget av granittsteiner. Det er innlagt vann og strøm i huset.  Ellers er det lagt vekt på å beholde tømmerhuset slik Erik Bergsrud bygde det. Etter grundig rengjøring skinner kjøkkent i blått, soverommet i lys grønnfarge og stuen i hvitt.

Fra det opprinnelige inventaret hentet vi den antikke ovnen i soverommet, komfyren fra 1925, og et innebygde anretningsbord med hjørneskap i kjøkkenet. Alt annet ble kjøpt i enten  Norge eller i Tyskland, med stor vekt på stilistisk kompatibilitet.

I et rom i andre etasje satte vi opp et lite museum som er fylt opp med ting fra låven, for eksempel verktøy fra Erik Bergsrud, som var en profesjonell snekker, og kundenes forretningsbøker og brev fra Erik Jørgensen Bergsrud - en tidlig slektning, som var kjøpmann på plassen. 

Vårt liv på Hanserud gård er svært bedagelig. Vi benytter komfyren om sommeren når det er kjølig, med den fordel at du alltid har varmt vann tilgjengelig, og stuen og soverommet blir lett oppvarmet. I låven lagrer vi nok ved, og, hvis nødvendig, kan vi hogge mer i Hanserudskogen. 

Er det noe finere enn å bli vekket opp tidlig på morgenen av tranens fanfaren på Hedalsengene?

Våre daglige turer rundt elva holder oss i form og gir oss noen bemerkelsesverdige observasjoner i naturen. Ser vi godt etter, kan vi oppdage vilt. Det gjør vi fra Hanserud også. Hvis elg befinner seg på denne siden av elven, så er det om sommeren mulig at den går ut fra skogen på Hanserudsengene. Når vi merke det, og følger med gjennom vinduene, så kan vi med fotografere dem. Det er alltid en fantastisk opplevelse å se det største nordeuropeiske skogsdyr så nært.

Floraen og faunaen på Hanserud er så rik at vi ofte blir overrasket. Dette er delvis på grunn av eng og skog kan vokse uforstyrret, på den annen side eksploderer naturen  om sommer på grunn av den lange tiden med daglig solskinn - i tre måneder får plantene til å blomstre og modenes. Det samme skjer over dobbelt så lang tid i Sentral-Europa.

Og vi fant noe utrolig: Flora og små fauna i Sør-Norge har mye til felles med den nord-frisiske kysten av Nordsjøen. Det kan være på grunn av det harde klimaet og dårlig jordsmonn, der og her i fjellene: På øya Sylt, hvor jeg tilbrakte min ungdom, kan du finne lyng, krekling, krypende vier, flekket orkide (tysk: geflecktes Knabenkraut; dverg orkide) og soldugg (tysk: Sonnentau; engelsk: sundew, et insekt-spising plante) på samme måte som på de norske fjell og vidder, akkurat som skogfirfirsle, spissmus og padde.

Her må det imidlertid bemerkes at de globale miljøskader innvirker også på Norge: Noen arter og bestander av sommerfugler har falt svært kraftig, mange arter finnes ikke lenger. Det samme gjelder for mel- og røyksvaler: På begynnelsen av vår Hanserud-tid satt det tretti eller flere svaler på stømlinjen. I dag ser vi i i beste fall et par fugler i luften. Selv den lokale pipistrelle (dvergflaggermus), som bodde i den nærliggende urskogen, er ikke å få øye på lenger.

Sist men ikke minst – den fantastiske stillheten på dette ensomme og vakkert beliggende stedet, som gir fritiden mye rom. Dermed kan Gisela følge sine tilbøyeligheter til visuell kunst, og jeg forfølge mitt politiske arbeid med respekt for menneskerettighetene og folkeretten, med fokus på Midtøsten. En gang i uken reiser vi til Hønefoss for å kjøpe inn blant annet det politiske magasinen DER SPIEGEL, og besøker biblioteket for å lese og surfe i Internett. 

Ikke bare Norge som helhet, også Hanserud viser hver gang man besøker det, et annet ansikt. Vi oppdager alltid noe nytt. Også vi mennesker, kjente eller ukjente, forblir ikke de samme. Våre opplevelser og erfaringer har i mellomtiden endret oss mer eller mindre - og vi har blitt eldre.