PC-vrak eller idrettsgal?

INGRID AMUNDSPLASS

Med fare for at jeg allerede nå har klart å provosere noen; jeg kan gjerne snu om og bruke ordene «PC-gal» og «idrettsvrak». Uttrykkene representerer likevel to grupperinger i det norske samfunnet i dag som har overraskende mange likhetstrekk til tross for at det ideologiske grunnlaget står i sterk kontrast til hverandre. Undergruppene på begge sider kan for eksempel kalles proffer, amatører, ekstremister, aktive og passive deltakere, motstandere og supportere.

Mange påstår at for mye av det gode er farlig uten å vite noe om det, mange tror at det er for mye av det gode, men har problemer med å innrømme det, og mange vet at det er for mye av det gode fordi de har kjent det på kroppen: Dataspilling aleine på gutterommet fører i mange tilfeller til sosial angst, isolasjon og overvekt eller fedme som resultat av for lite fysisk aktivitet, og får du diagnosen spilleavhengig, er du en ludoman. Under idrettsarrangement dør eller skades årlig flere av hjertestans eller andre illebefinnende som følge av fysisk overanstrengelse. De som er skigale, betegnes ikke lenger bare som entusiaster, men som mennesker med syndromet scienscefali - på godt norsk «Ski på hjernen».  

«Risiko er ikke farlig. Skade er farlig», uttalte IT-pedagog Per Arne Hansen i foredraget sitt om digital oppdragelse som redaktøren skriver om i sin artikkel 24. mai her på hedalen.no. Hansen poengterte for oss foreldre at det er viktig å lære de unge å bruke Internett riktig heller enn å være redd for hva de foretar seg. I tillegg trakk han fram frykta for at det i Norge skal bli en digital underklasse, noe jeg tror omfatter de med for lite kunnskap om og for lite ferdigheter i bruk av IT.

Med tanke på at min noe begrensede, men dog grunnleggende dataopplæring med Arvid Berg fra 1994 for lengst er utdatert og ubrukelig, skjønner jeg at utviklinga går raskt framover. Det er noe vi må ta på alvor, og det er muligens en feil avgjørelse å ta dersom vi nekter unga våre tilgang til PC, Internett og andre medier. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har vært skeptisk og tilbakeholden, men jeg vet samtidig at det ikke er «nyttige» og «samfunnsutviklende» aktiviteter de gjerne vil bruke tida si på. Når jeg overhører unger helt nede i femårsalderen prate om Minecraft, føler jeg meg 10 % dum og uvitende, men 90 % letta over at hverken unga mine eller jeg vet hva det er snakk om. Gjør det oss til digital underklasse?

Jeg har hørt noen si at Hedalen har et ensidig tilbud for barn og unge, og at de som ikke liker ski og fotball, har lett for å falle utenfor. Men det er samtidig viktig å huske på at det å delta sammen med andre og være en del av et sosialt fellesskap, er tusen ganger viktigere enn faktisk innsats, prestasjon eller ferdighet. Å stå aleine «på sidelinja» kan bli konsekvensen både på og utenfor banen dersom man velger å ikke delta. Foretrekker man derimot å være sosial på nettet istedenfor, øker ofte antallet «venner» betraktelig. Men den store forskjellen ligger i at hverken foreldre, trenere eller lagledere har tilgang til å se hva som foregår.

Det er nok slik at det er greit å være litt gal uansett hvilket område det er snakk om. Og heldigvis er det mange unger og foreldre som klarer å si «Ja, takk- begge deler». Jeg tror vi trenger nettopp måtehold som egenskap dersom vi ønsker å leve opp til en slik Ole Brumm-filosofi. Men det er også snakk om prioritering, og hva vi ønsker å bruke fritida vår på. At fysisk aktivitet kombinert med et sunt og variert kosthold kan fremme konsentrasjon, forebygge skader og gjøre oss mer opplagte til å klare hverdagen, betviler jeg ikke. Jeg tror at god helse øker livskvaliteten min og dermed også den til de rundt meg. Jeg har ennå ikke fått «ski på hjernen», men velger likevel å bruke flere tusen kroner hvert år på deltakelse i diverse idrettsarrangement. Kall gjerne mitt syndrom for å være «bitt av basillen», men da vil du få som svar at det er «investering i egen framtid». Det er treninga som er målet og ikke resultatet.

Herfra og ut kan jeg ikke lenger forholde meg nøytral til saken, og jeg legger meg på forhånd langflat for enhver kritikk av mangelfull bakgrunnsinformasjon og fordomsfulle utspill som måtte komme: 

Årlig ved påsketider samles ca. 5000 deltakere til «The Gathering» (TG), et datatreff for spill-interesserte ungdommer, ironisk nok i Vikingskipet (!) på Hamar. Innendørs ved hver sin PC sitter de gjerne to-tre døgn i strekk med minimalt av søvn, og det er neppe grønnsaker det selges mest av under arrangementet. Kanskje tilhører disse ungdommene den digitale overklassen, men jeg våger å påstå at ungdommenes fysiske form er heller begredelig. Hvordan ser en gjennomsnittlig deltaker ut når han kommer til «målstreken»? Jeg ville satt penger på følgende adjektiv: bleik, smaløyd og uopplagt.

Til sammenligning deltok i overkant av 10 000 deltakere på Birkebeinerløpet på Lillehammer 8. juni i år, og deriblant ca. 600 i Barnas Birkebeinerløp på Stampesletta stadion umiddelbart etter ordinær målgang. Hele området var stappfullt av slitne, men smilende unger som etter en beskjeden distanse på 0,6 eller 1,4 kilometer stolt kunne hente ut både medaljer, pokal, saft og boller. Det er nettopp den stemninga og gleden jeg gjenkjenner, når jeg en regnfull kveld i juni ser unge fotballspillere med stolte foreldre og besteforeldre på Hedalen stadion, det er den gleden jeg gjenkjente ved Fønhus-koia sist lørdag da flere hundre friluftsinteresserte lot seg røre av byggekomiteens engasjement, og det er den gleden jeg gjenkjenner hos meg sjøl etter en lang, slitsom, men vellykka skitur med en 9-åring i Hedalsfjellet:

Det er lørdag morgen, og sola skinner fra en klar og blå himmel. Gradestokken viser 10 kalde. «Perfekt vær for en skitur», roper jeg. «Sæterknatten, her kommer vi!» Djupt nedgravd i sofaen ligger mi forhåpningsfulle med beina høgt og blikket fast spikra på skjermen. Her vises ingen nåde, og hun dras opp mer eller mindre ufrivillig. Hun skulle være godt forberedt mentalt; vi har snakka og planlagt kvelden før hvor vi skal gå, hvorfor vi skal gå, hvor deilig det blir å se utsikten fra toppen og vite at det (nesten) bare er nedoverbakker tilbake til bilen.

Frokosten går greit, påkledning det samme, men i bilen starter tvilen å komme, og innen skia er snørt på, er trutmunnen på plass. Er det tanken på hva hun går glipp av på Tv?  Den første motbakken er ei pine, det stønnes, sukkes og ynkes. I bakke nummer to kommer de vante spørsmålene: «Måååå vi gå så langt?», «Kan vi ikke snu??!!» I bakke nummer tre spretter både svette og tårer. Tålmodigheten settes på prøve, men neida, mor gir seg ikke og frister (eller truer?) med sjokolade ved neste løypekryss. Mon tro om tilfeldige forbipasserende tenker at dattera er «surven» eller mora gal?

Etter 1,5 kilometer derimot, en sjokoladebit, litt drikke og en avledende historie kommer humøret og smilet sakte, men sikkert tilbake. Etter fem kilometer utbryter hun: «Å, så heldige vi er, mamma!» De siste hundre meterne før toppen går diagonalgangen fortere og fortere, og i det varden bestiges, stråler jenta som sola over Dyttholsfjellet. Vegen ned att er ei sann glede. Flotte skispor, nydelig utsikt og ei usigelig takknemlighet for å få muligheten til å oppleve dette fjelleventyret når vi måtte ønske. Langt utpå ettermiddagen, slitne, men tilfredse, kan vi begge slå fast at den snaue 15 kilometer lange turen er tilbakelagt.

Det blei ikke tid til noen digital oppdragelse denne nevnte vinterdagen heller, men shit, la gå: «Risiko er ikke farlig», så da tar jeg sjansen; Heller digital underklasse enn fysisk inaktiv.

Ønsker med dette alle lesere en aktiv sommer!