Endringene i gravferdsloven

I siste kommunestyremøte ga kirkeverge Liv Barbro Weimodet en orientering om den nye gravferdsloven. Her gjengir vi et notat hun har sendt oss.

Hovedformålet med endringene er å legge bedre til rette for å ivareta behovene religiøse og livssynsmessige minoriteter har i forbindelse med gravlegging. Endringene er bl.a. en oppfølging av kirkeforliket 2008.

Fra kirkegård til gravplass
I lovgivningen blir utrykket ”kirkegård” nå erstattet med ”gravplass”. Dette gjør gravferdslovens tittel og begrepsbruk mer livssynsnøytral. Så når vi i fremtiden snakker generelt om kirkegårder sier vi gravplasser.

Navnet på gravplasser er imidlertid ikke et lovregulert spørsmål, og det vil fortsatt være adgang til å bruke begrepet kirkegård som en del av navnet på en konkret gravplass. F.eks. Bagn kyrkjegard, Hedalen kirkegård etc.

Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn (jfr. § 1)
Fanebestemmelsen i §1 er ny, men viderefører det som følger av den alminnelige tros-og livssynsfriheten. Sett på bakgrunn av at gravplassen er offentlig og skal gi plass for alle som dør, uansett tro og tilhørighet, er det viktig at alle blir behandlet respektfullt og at gravferden kan skje i tråd med den religion eller det livssyn avdøde hadde.

Nærhet til kirke
Gravferdsloven hadde tidligere en bestemmelse om at ”kirkegård i alminnelighet skal anlegges i hvert sokn og i nærheten av en kirke” (§ 2). Den bestemmelsen er nå fjernet. Men bestemmelsen om at det skal være en eller flere gravplasser i hver kommune, opprettholdes. Endringen er en tilpassning til hva som allerede er praksis mange steder.

Innvielse av ny gravplass (jfr. § 5)
Den gamle bestemmelsen om vigsling av kirkegård var nokså relatert til Den norske kirke hvor begrepet ”vigsling av kirkegård” er brukt i alterboka.
Alle tros- og livssynssamfunn får nå en rett til å ha en seremoni når en ny gravplass tas i bruk.
Bestemmelsen innebærer en likestilling av alle tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet, noe som selvsagt innebærer at også Den norske Kirke fremdeles kan vigsle gravplassen.
Uansett hvem som innvier, må altså en slik seremoni ikke være krenkende for de øvrige tros- og livssynssamfunn som begraver sine medlemmer på gravplassen.

Tilrettelagt grav (jfr. § 6)
Av respekt for religiøse og livssynsmessige behov kan det kreves at den avdøde skal bli gravlagt i spesielt tilrettelagt grav.
Et vanlig eksempel er at: en muslim dør, og man ber om en grav som er anlagt i riktig himmelretning i forhold til Mekka, noe man nå har krav på etter loven. Dersom slik grav ikke finnes i bostedskommunen skal kirkelig fellesråd dekke kostnadene ved gravlegging i tilrettelagt grav i en annen kommune.

Tida fra dødsfall til gravlegging og kremasjon
Fristen for gravlegging er utvidet fra 8 dager til 10 virkedager jfr. § 12. Den samme bestemmelsen gjelder tidsrommet fra dødsfall til kremasjon jfr. § 10.
For ordens skyld er det greit å presisere at forlengelsen av fristen ikke er til hinder for at gravlegging kan foretas tidligere enn 10 dager etter dødsfallet.

I § 13 står det noe om unntak fra denne regelen – og bl.a. gjelder det hvis oppbevaring av den døde ikke kan skje på en tilfredstillede måte, f.eks. fordi det ikke finnes plass i kjølerom i en varm sommerperiode skal kirkelig fellesråd fastsette en kortere frist. Her i Sør-Aurdal er vi godt dekket med hele seks kjølerom.

Drøftingsmøter
Bestemmelsen i § 23 tredje ledd er ny. Den pålegger kirkelig fellesråd, som har ansvaret for gravferdssektoren i kommunen, at de minst en gang i året skal innby de tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet til å drøfte hvordan disse samfunnenes behov ved gravferd kan ivaretas. Slike møter kan holdes felles for flere kommuner der det er naturlig.

I Valdres forsøkte man første gang i fjor og invitere til et slikt møte felles. Det var kun humanetikerne som meldte seg på, så møtet ble avlyst. Men vi gir oss ikke. Til høsten inviterer vi nok en gang til et slikt møte felles for alle trossamfunn i Valdres.

Endringer i gravferdsforskriften
Forskrift til lov 7. juni 1996 nr. 32 om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsforskriften) ble fastsatt av dep. 10. januar 1997 i medhold av gravferdsloven §§ 2,4,25 og 26. På bakgrunn av utviklingen som har skjedd og erfaringene som er gjort, har dep. foretatt endringer i forskriften. Endringene trådte i kraft 01.01.13.

Enkelte av endringene har også sammenheng med oppfølgingen av kirkeforliket av 2008. I forlikets punkt 5 om gravferdsforvaltningen heter det at dagens lovgivning på området skal videreføres, samtidig som det skal gjøres ”tilpassninger som ivaretar minoritetene”.

Med virkning fra 1. januar 2012 ble utrykket ”kirkegård” i gravferdsloven og i en rekke andre lover endret til ”gravplass” for å gjøre lovens ordlyd mer livssynsåpen. Den samme endringen er gjennomført i forskriften også slik at betegnelsen ” kirkegårdsplan” erstattes med ”plan for gravplassen”. Dette får virkning for ordlyden i en rekke bestemmelser.

Navnet på gravplasser er ikke et lovregulert spørsmål, slik det er nevnt tidligere – det vil altså fortsatt være adgang til å bruke begrepet kirkegård som en del av navnet på en konkret gravplass.

§ 2 Anlegg mv. av gravplass
Dep. har sett behovet for å klargjøre ansvarsfordelingen mellom kommune og kirkelig fellesråd i planprosessen. Det er kommunens ansvar å regulere areal til gravplass, og dette skal gjøres i samråd med kirkelig fellesråd. Det er krav til medvirkning, bispedømmerådet er statlig fagmyndighet og skal uttale seg før kommunen treffer vedtak om regulering. Og det er nye krav om at gravplassene skjermes mot støy og at det skal gjøres en vurdering om behovet for særskilte tilrettelagte graver jfr gravferdslovens § 1.

§ 3 Plan for gravplassen
En rekke gravplasser har dårlige jordforhold, som blant annet fører til manglende nedbrytning og dårlig arealutnyttelse. Ved nyanlegg og utvidelse av gravplass kreves det derfor nå en geoteknisk vurdering med undersøkelse av jordbunnen.
(Når jeg skriver dårlig arealutnyttelse så er det fordi at ved enkelte av gravplassene våre har vi måttet innføre både 30 og 40 års fredningstid før vi kan gjenbruke en grav, nettopp pga. dårlig nedbrytning. Vanlig fredningstid er 20 år.)

§ 5 Endring av gravplass
Det er nå åpnet for å kunne stenge en gravplass permanent for kistegravlegging når det foreligger tungtveiende grunner for det – også om det er i festetiden. Jfr. ovennevnte

§ 7 Utrustning og adkomst
Gravplassen skal tilretteleggs etter gjeldende regler for universell utforming. Plan og bygningslovens krav gjelder ved nybygging og nyanlegg av gravplass, samt søknadspliktig ombygging og omlegging av eksisterende uteareal og bygninger.

§ 12 Gravlegging
Gravferdsloven bestemmer i §§ 10 og 12 at fristen for gravlegging og kremasjon er 10 ”virkedager”. For å sikre en ensartet praksis har departementet valgt å definere virkedagsbegrepet i forskriften. Lørdag skal ikke regnes som virkedag. Videre må kirkelig fellesråd med bindende virkning kunne fastsette det konkrete tidspunktet for kistegravlegging og urnenedsettelse. For å tydeliggjøre gjeldende rett er det tatt inn egen bestemmelse i forskriften om at fellesrådets avgjørelse ikke kan påklages.

Når man skal telle opp 10 dager fra dødsfall til gravferd, hopper man altså over alle lørdager og dager som er røde i kalenderen.
Hvis det f.eks. skjer et dødsfall på torsdag, vil gravlegging kunne skje fram til og med torsdag 14 dager etter dødsfallet. Hvis dødsfallet skjer tirsdag i påskeuka, vil gravlegging kunne skje helt frem til fredag, mer enn to uker etter dødsfallet – dette pga. mange røde dager.

En representant for gravplassmyndigheten skal være til stede på gravplassen under gravlegging og urnenedsettelse. Dette er ikke til hinder for at det skal legges til rette for fleksible løsninger som tar hensyn til de etterlattes ønsker, for eksempel at de etterlatte selv fyller igjen graven. Slike tilpassninger må likevel ikke gå på bekostning av sikkerheten.

Det er også kommet til en tilføyelse i fjerde ledd som tydeliggjør at kjæledyr ikke kan gravlegges på gravplass som faller inn under gravferdsloven.

§ 13 Kistegrav
Det er redusert krav til jordoverdekking av kisten – dette for å gi bedre oksygentilførsel til sonen der kisten ligger, noe som vil bidra til kortere oppløsningstid. Endringene vil også kunne bidra til at områder som tidligere ikke hadde tilstrekkelig jorddybde vil kunne tas i bruk.

§ 24 Sikring av gravminne
Et gravminne skal stå stabilt og være forsvarlig sikret. Formålet med den bestemmelsen er primært å forebygge ulykker som følge av at gravminner velter.

§ 25 Godkjenning
Det er kommet inn et nytt krav om at gravferdsmyndigheten skal anvise plass for gravminnet. Det betyr ikke at fellesrådet kan nekte leverandør å montere gravminne selv, men gravminnet skal plasseres på anvist plass ved merkepinne.

§ 28 Krav om kiste
Det åpnes for at det i enkelte tilfeller skal være mulighet for å gravlegges uten kiste. Bestemmelsen er først og fremst begrunnet i gravferdslovens § 1 hvor det heter at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn. Fellesrådet kan sette vilkår for tillatelsen – bl.a. for å ivareta hensynet til de som arbeider på kirkegården, et slikt vilkår kan for eksempel være at de etterlatte selv fyller igjen graven. Fellesrådets vedtak kan ikke påklages.

§ 31 Krav til askeurne
Urner skal ikke bare være nedbrytbare i jord men også være av organisk materiale.

(Det blir, i lovens § 1, presisert at alle religioner og livssyn skal ivaretas på den offentlige gravplassen. Men registrerte trossamfunn har også anledning til å anlegge egne gravplasser, som da blir trossamfunnets ansvar både å anlegge og drifte. Hjemmel for dette finnes i ”lov om trudomssamfunn og ymist anna” § 18.)