Doju Kun

ASLE IVAR KLEMMETSRUD

I Hedalen Karateklubb trener vi tradisjonell Shotokan karate. Denne greina av karate ble grunnlagt av Ginchin Funakoshi som «offisielt» brakte karate fra Okinawa til Japan på slutten av 1800-tallet. 

Karate er en kampkunst. Den fysiske aktiviteten har selvfølgelig likheter med andre idretter, og derfor blir karate ofte omtalt som en kampsport. For meg er karate mer enn sport. Kanskje det er derfor jeg liker å understreke at det er en kampkunst vi driver med. Karate har så uendelig mye mer ved seg enn fysisk fostring, og det er nettopp helheten som fascinerer så kraftig. 

Siden karate stammer fra Japan, har vi med oss mange momenter fra japansk kultur. Noe av det som er lettest å få øye på er at vi bukker. Vi bukker til treningshallen vi bruker, vi bukker til trenerne våre og vi bukker til hverandre. Bukkingen er ganske enkelt en fysiske anerkjennelsen av poenget. 

Dog slutter ikke den etiske og filosofiske siden av karate der. Fuakoshi skrev i sin tid fem «leveregler» - Dojo Kun. Disse har selvfølgelig en referanse til dojoen (stedet vi trener) og den fysiske utførelsen av kampkunsten. Men minst like viktig er referansen til livet generelt. 

Funakoshi anså alle reglene som likeverdige og derfor starter alle med tallet én. 

一、人格 完成に 努める こと (hitotsu, jinkaku kansei ni tsutomeru koto)
Denne oversettes ofte som «perfeksjoner din karakter», eller på engelsk «cultivate your stribe for perfection». For meg handler det om å alltid søke å være den beste utgaven av seg selv, på alle måter og i alle livets aspekter. Regelen kan enkelt ha relevans både i trening, på jobb og i det private liv. Det handler ikke nødvendigvis om å være bedre enn andre. Kanskje snarere det motsatte. Og det handler ikke om at vi skal være misfornøyde med oss selv. Uansett hvor dyktige vi er til noe kan det alltid gjøres enda litt bedre.

一、誠の道を守ること (hitotsu, makoto no michi wo mamoru koto)
Oversettes normalt til «vær trofast», men den norske oversettelsen mangler ordet ærlig. Regelen dreier seg om å være ærlig og trofast. Ærlig og trofast mot det man tror på, mot menneskene rundt seg og, ikke minst, mot seg selv.

一、努力の精神を養うこと (hitotsu, doryoku no seishin wo yashinau koto)
Regelen oversettes «dyrk ånden til utholdenhet». Alle mennesker møter motstand på sin ferd gjennom livet. Uansett er det viktig å fullføre det man har påbegynt. Da jeg tenker på denne regelen dukker det alltid opp en assosiasjon av et tegnet bilde av en stork som forsøker å spise en frosk, bare at froskens armer samtidig klemmer om storkens hals. Det er et morsomt bilde, men det illustrerer likevel noe av viktigheten i dette. Aldri gi opp!

一、礼儀を重んずること (hitotsu, reigi wo omonzuru koto)
Vi oversetter dette til «respekter andre». Regelen har et kulturelt aspekt ved seg. Japan er et svært hierarkisk samfunn, noe som ofte er vanskelig for oss vestlige å forstå. Det er veldig spennende å lære om, men vi praktiserer ikke respekt her på samme måte som i Japan. For oss handler det om gjensidig respekt. Når vi trener karate «lekesloss» vi. Det er noe selvsagt ved at det da er viktig å både gi respekt og gjøre seg fortjent til respekt. Ellers kan vi ikke trene slik vi gjør. Karate begynner med høflighet og slutter med høflighet. Respekt er også viktig utenfor trening. Etter min mening er det generelt viktig for et velfungerende samfunn. Kanskje dette er et tema vi med fordel kunne hatt mer fokus på i det norske samfunnet(?).

一、血気の勇を戒むること (hitotsu, kekki no yū wo imashimuru koto)

«Unngå vold» eller «unngå voldelig oppførsel» oversettes denne regelen gjerne til. Mer ordrett betyr det noe så kunstnerisk som «vær på vakt mot unge menns kokende blod». Det handler naturligvis ikke om blod, men om aggresjon. Som karatetrener er fokus på selvkontroll i treningen en viktig balanse mot den potensielt voldelige kapasiteten kampsport kan avle. Aggresjon finnes i mange former og på alle samfunnets arenaer. Og den har i mange tilfeller en destruktiv effekt. Kontroll på egen, og kanskje også andres, aggresjon er derfor en ikke helt unyttig egenskap.

Alle reglene er så seriøse og alvorlige. Derfor synes jeg det er viktig å ikke glemme å kose seg. Karate skal være gøy. Og livet skal være gøy. Midt i knallharde treninger pleide en av mine tidligere trenere å rope: «Smil, kjenn at dere lever!». Det er ikke så dumt. 

Med det ønskes alle en fortsatt riktig så fin sommer. Nyt livet! 

Asle Ivar