Mann med hatt

LINE KAMILLA BRASTEIN

Her om dagen havnet jeg bak en mann med hatt. Han kjørte en rød Opel Corsa fra forrige årtusen, dog merkelig pent brukt tross bilens alder. Ved siden av mann med hatt satt dame med strikketøy. Hun gestikulerte ivrig, og blinklysene på bilen gikk litt alle veier ettersom strikkepinnene pekte. Mann med hatt svingte kjøretøyet fram og tilbake på veien, farten var betryggende 50 km/h, fartsgrensen var 70.

Jeg ble sur. Men kanskje ble jeg ikke sur for det samme som den jevne bilist blir sur på. Jeg irriterte meg nemlig på den idiotiske fastlegen denne mannen måtte ha. Hvordan kan en sånn billist inneha førerkort? Hvilken kronidiot av en doktor manglet testosteron av en sånn grad at han ikke klarte å gjøre fotgjenger av en udugelig hattetosk?

Så kom jeg på at akkurat dette med førerkortregler er ei kattepine for en stakkars doktor. Det er mange regler å forholde seg til, men også tidvis vanskelig å vurdere. For hvordan skal en på en 15 minutters konsultasjon sikre seg at mann med hatt fortsatt kjører forskriftsmessig? Jeg har tross alt selv blitt lurt.

Jeg husker fru Hansen som smilende troppet opp på kontoret mitt for ny vurdering. Hun besto med nogenlunde grei margin og svinset verdensvant ut i kassa for å gjøre opp for seg. Men da åpenbarte det seg at fru Hansen hadde glemt koden på bankkortet sitt. Dessuten fant hun ikke veien ut av legekontoret. Jeg ble litt i villrede om hva jeg skulle gjøre da, husker jeg.

Herr Fransen ble riktignok avslørt ganske raskt. Han bekjente at han syntes det var blitt så mange biler på veien i det siste. De kom alltid fire i slengen mot ham samtidig. Så holdt han seg helst i midten, for da forsvant det to ut til hver side. Jeg holdt opp et par fingre for å sjekke hvor mange han så. ”Du er et sjeldent kasus”, utbrøt herr Fransen. ”Jeg har aldri sett noen som har 8 fingre på en hånd før.” Han ble for øvrig eitrende sinna da tillatelsen til å kjøre bil ikke ble fornyet. Han var nemlig en anstendig mann!

• 10 Drogen die man beim Autofahren nicht nehmen soll

Det krever sitt å holde en bil forsvarlig på veien. En skal være passe frisk og sunn, ha nok erfaring og ikke være påvirket av sløvende medisiner. Her har det i tillegg kommet nye regler. Hvis herr Nilsen tar sin sovemedisin om kvelden, og i tillegg bruker en beroligende pille nå og da for sin angst, skal jeg som doktor minne pasienten på at dette ikke er forenelig med bilkjøring. Jeg kan gi muntlig kjøreforbud i inntil 6 måneder under nedtrapping, for øvrig har jeg meldeplikt til fylkeslegen.

Så er det ikke utenkelig at herr Nilsen synes dette er fryktelig urettferdig. ”Jeg har jo brukt Sobril før jeg kjørte i alle år, for da blir jeg så mye roligere!” kan han finne på å si. Men – som min kollega en gang sa: ”Sobril og vin virker i grunn på samme måte den. Men vin smaker så meeeeget bedre.” Og verken skiløpere eller hvermannsen bør kjøre påvirket av sånt.

Men jeg skal ikke kaste stein i glasshus. For tiden er jeg nemlig dame med baby. Jeg har gulp i nakken, sikkel på buksa og kjører med en baby sittende bakovervendt i forsetet. Da er det greit å huske på at etter en heftig våkenatt, er formen omtrent som ved en promille på 1. Det kan jeg forstå, for i en slik tilstand er det fristende å i alle fall sove på det ene øyet. Og da er jeg omtrent like stø på veien som mann med hatt.

Ps: Pasienthistoriene er anonymisert