Hverdager

SIV BEATE SLETTEBRÅTEN FINSRUD
For snart 5 uker siden fikk jeg det ærefulle oppdraget, ja jeg mener det, å få være kommentarskribent for hedalen.no. Jeg tenkte at jeg hadde all verdens tid, det var jo bare å sette seg ned en kveld etter jobb eller ta en liten stund av min turnusfrie periode.

Eller så hadde jeg jo fri en hel uke i forbindelse med skolens vinterferie, dette kom til å gå greit, attpåtil tenkte jeg at jeg kunne sette iphonen på opptak og snakke høyt for meg selv til og fra jobb. Er det noen her som har forsøkt å omdanne tanker til like velformulerte ord? Det høres rett og slett ikke bra ut.

Slik som i dag. På vei til jobb. For jeg hadde enda ikke fått skrevet en eneste side til kommentaren så langt. Rettelse; jeg har en A4 blokk med 4 halvskrevne sider for 5 uker tilbake. Hver side med hvert sitt tema. Skole og sfo, familie og hverdagsliv, tidsklemma og ukesplaner og det siste arket er så vidt påbegynt med overskriften Er våren kommet. Jeg må nok en gang korrigere meg selv, det siste arket ble ikke påbegynt for fem uker siden, men i går kveld – etter en vårlig tur til hønefoss for å gjøre en nødvendig service på Hondaen som hadde fått andre gangs varsel om feil på airbagen på passasjersiden. Enkelte ting må man bare gjøre noe med. 

Tilbake til opptaket som jeg tenkte jeg så smart skulle gjøre i dag på vei til jobb. Jeg begynte å drodle allerede på vei ut i bilen hjemme. Drodle betyr i denne sammenheng å tenke. Våren. Våren kommer. Sommeren kommer. Man slipper 20 minutters leting etter den andre votten ute i gangen. Og der ble jeg avbrutt av minstemann som tryna på vei inn i bilen. Skrik. Feil smokk. Mere skrik. 

Barna vel plassert i barnehage og sfo. Klokka er 07.45. Jeg har strengt tatt 15 minutter på meg før jeg skal være på jobb på Bagn, over sommeren blir oppmøtested Fagernes. Alle vet at det ikke er fysisk mulig, ikke engang med blålys, så arbeidsgiver har vært, og er fortsatt etter snart 4 år , grei og lar meg komme heseblesende på jobb 15-30-40 minutter for sent. Det byr forresten på en større utfordring nå som jeg en uke i turnusen skal begynne kl. 7 hver dag. Orker ikke tenke på det akkurat nå. Tenke på det senere. Så jeg hadde altså all verdens med tid til å diktere en kommentar, innimellom kaffesup og en skive med brunost. 

Her kommer det, jeg må le. Opptak starter, vi hører vårlig bakgrunnsmusikk. Det går 15 sekunder. 15 sekunder er lenge. Tro meg som bruker kunstpauser som en avhørsteknikk på jobben. De fleste synes bare etter 5 sekunders stillhet mellom to mennesker at det er pinlig og "kleint". Så kommer overskriften; "Følelsenes berg og dalbane " Det går ytterligere 15 sekunder før neste geniale setning kommer ut av munnen min; "i skrivende stund så.. " 10 sekunder. Jeg hører praktisk talt at jeg selv tenker på opptaket, at jeg sitter jo ikke å skriver, jeg snakker til meg selv mens jeg kjører. Fortsettelse følger; " eller rettere sagt i..." Det går 25 sekunder.  "så høres setningene så innmari lure ut når du tenker dem i hue"  Ha ha! Diktat slutt. 

Jeg fortrengte hele kommentaren og skrudde på p4. Så fort lokale nyheter er over på p1, er p4 neste kanal på veg til jobb. I fjor var det Radio Norge som var favoritten, men jeg fikk nok av Låvens radiofrokost. Det ble så krampaktig moro at jeg endte opp med å komme irritert på jobb. Ikke bra. P4 er bra. Foreløpig. 

På vei hjem fra jobb i dag droppa jeg opptak. Jeg fikk lenger tid å drodle på også siden jeg avslutta kl. 15.30 på Fagernes. Måtte ha et bil og klesbytte i Bagn men drodlinga fortsatte uavbrutt. I dag avsto jeg fra å feire en kollegas avskjed etter jobb, av den enkle grunn at jeg ikke fikk innbydelsen før i dag tidlig grunnet langfri og 5 dager borte fra jobb.

Sjefen har stressa denne uka og rakk ikke ringe meg. Han er tilgitt. Men en småbarnsfamilie i beste sendetid som jeg er midt oppi nå krever nøye forberedelser og kan sjelden tillate seg å ta festlige invitasjoner på sparket da det kan rokke ved nøye planlagte avtaler med barn og mann, så derfor ble den hyggelige hasteinvitasjonen avslått uten sure miner.

Jeg forventer dog en stående restebuffet fra lensmannen på kontoret i morgen, noe jeg informerte han om da jeg dro. 

Men en ting jeg har lært meg opp igjennom åra, er at det ikke koster mye å bry seg. Jeg tok derfor opp telefonen, plugget i handsfree og tastet nummeret til denne kollegaen som har byttet arbeidssted. Og til dere som har observert at jeg til tider har snakket i håndholdt mobiltelefon mens jeg kjører, så kan jeg ikke legge skjul på at så er tilfellet, men jeg oppfordrer allikevel alle til å ta seg selv i nakken, noe jeg har gjort, skaffe seg handsfree og begynne å bruke det. Det redder liv og sparer dere for unødvendige utgifter dersom dere blir stoppet i kontroll. 

Jeg ringte i hvert fall denne kollegaen og beklaget mitt fravær. Han var spent på om noen i det hele tatt ville dukke opp, og heldigvis kunne jeg med hånden på hjertet forsikre han om at mange ville komme. Han er en trivelig kollega, en av mange. 

Jeg bryr meg om familien,  kollegaer og venner. Og det varmet meg og gjorde meg i enda bedre humør å kunne ta denne telefonen i stedet for bare å tenke at jeg burde ha ringt. 

På samme måte som jeg sa til en sambygding for noen uker tilbake at jeg beundrer hennes evne til å være overalt, orke alt og attpåtil alltid være imøtekommende og i godt humør. Det er godt å være ærlig og si det rett ut til folk at de betyr noe, at de inspirerer deg, at du ser opp til dem. Si det til kolleger at "det er du veldig god på, det takla du bra!" det gjør også terskelen for å komme med konstruktiv kritikk lavere. Den er veldig lav på jobben min. Takhøyden er høy, høyere enn taket i stua vår som tidligere var klasserom på Storruste skole. Der er det høyt, noe jeg erfarte i vinterferien da jeg malte veggene der i stedet for å skrive en Kommentar. Har jeg nevnt at jeg jobber i et mannsdominert miljø? 

Vel hjemme ble jeg møtt av sultne men glade barn og en mann som ikke nødvendigvis var i sitt aller beste humør etter en runde med bleieskift, men som lyste betraktelig opp da jeg tryllet frem nygrillet kylling, salat, ferskt brød og paprikachips fra Sparposen.

Jentene ble overveldet av å få spise potetgull til middag på en torsdag, noe jeg tar som et  sunnhetstegn og en bekreftelse på at vi er gode foreldre og følger baregodteripålørdag-planen til punkt og prikke ellers. Bare ikke denne dagen. De måtte uansett spise opp salaten.