Musikk skal bygges ut av glede

OLA ØVERBY
I år er det 13 år siden jeg begynte i Hedalen Musikkorps. Og i år blir sannsynligvis det 13. året på rad, at støvet børstes av marsj-tromma, og korpsgenseren må finnes igjen i skapet! Jeg gleder meg fortsatt til å slå taktslagene med «hele» Hedalen i ryggen opp mot Bautahaugen.

Noen her i bygda har kanskje fått med seg at jeg spiller trommer. Det har jeg altså gjort nå i nesten 16 år. Jeg begynte å slå med noen «leketømmerstokker» på noen «risle-rasle-ting» jeg fant i lekekassen da jeg var 3 år. Siden da, har trommer og musikk vært en stor del av livet mitt. Jeg husker fortsatt et lite minneglimt som 3-4 åring, at jeg kom inn gymsalen og fikk høre og se Kim Ole Hareide-Skimten spille det beste jeg noen sinne hadde hørt. Den største inspirasjonen min, som jeg er evig takknemlig for og er trolig grunnen til at jeg spiller trommer.     

I vår er jeg russ på Gjøvik VGS etter tre år på «musikklinja». Og til høsten begynner jeg på den utøvende «jazzlinja» ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Våren i år har vært en travel og spennende vår med mye musikk. I starten av januar, slapp vi singel med bandet «The Roof» bestående av klassekamerater fra Gjøvik. Og like før jul spilte jeg inn plate hos Jon Anders Narum, med ska-artist Morten Haave, ei plate som sannsynligvis snart kommer ut. Og for ikke lenge siden, var jeg oppe i Trønderlag for å spille inn EP-en til Andreas Rukan. Den siste perioden har jeg spilt en del konserter i bandet til Sofie Tollefsbøl rundt om på Østlandet. Jeg har også spilt en del den siste tiden med blues-artist Magnus Berg. Og for å nevne det så er mye av spillinga jeg gjør sammen med Ruben Gilje (min samboer) på piano! I hverdagen på «musikklinja» er det mye øving på skolen til forskjellige konserter og oppdrag. Og selvfølgelig egenøving.

Jeg jobber stadig mot et mål om å kunne jobbe som frilans-musiker. Selv om jeg vet godt at det er et beinhardt yrke med arbeidsvilkår som er dårligere enn de fleste andre. Det blir mange seine kvelder/netter med mye rigging og bæring av utstyr. Og man må alltid sørge for å spille bra, og tilfredsstille publikum og arrangører. Dessuten er kanskje det viktigste å være jakt etter nye og flere jobber hele tiden. Og etter hvert har jeg erfart mye av dette. Men slik det har blitt i «musikkverdenen» så holder det ikke med bare å spille fint. Det aller viktigste er nok kontakter. Denne helgen spilte jeg med noen karer fra Bergen, og etter litt prating fant vi ut at de hadde spilt med flere av de samme folkene som jeg har spilt med. Altså er ikke «musikk-Norge» så stort, og desto færre kan faktisk leve av det.

Til tross for alle disse sidene av musikerlivet som virker tilsynelatende vanskelige og negative, så er det altså dette jeg håper at jeg skal få gjøre hver dag. For det er så mye glede som også er tilknyttet til all spillingen og musikken. Som i sangen «Musik skal byggast ut av gledje», så er det nesten bare morsomme øyeblikk og minner som kommer ut av det. Og alle disse kontaktene man trenger for å overleve, blir venner man har resten av livet. Det er rart med det, men de som driver med musikk finner ofte frem til andre som også driver med musikk, eller interesserer seg for det. Det er fordi at det er et fellesskap som alle kan føle seg en del av.

Så når jeg nå skal slå opp til trommemarsj på 17. mai enda en gang, er det godt å vite at Hedalen Musikkorps var starten på det hele, og en plass jeg alltid vil føle meg hjemme!