Gammeldags, tradisjonsrik, men også moderne juletrefest

TEKST: LARS ELSRUD
BILDER OG VIDEO: ARNE. G. PERLESTENBAKKEN

Femte dag jul arrangerte Bautahaugens Venner og Hedalen menighetsråd for andre år på rad juletrefest på Søre Lokalet. Alle som deltok, og det var mange, var enige om at dette arrangementet er kommet for å bli, og må betraktes som en tradisjon.

Og det som i utgangspunktet er ment som gammeldags juletrefest, er kanskje på mange måter en svært moderne juletrefest. For, her samles folk i alle aldre til en svært så hyggelig romjulskveld, som i samme rom har plass til vilter lek for de yngste, og en trivelig prat om livets forskjellige sider for dem som enten er litt eller mye eldre.

Kjellaug var kveldens konferansier og loset alle tilstedeværende gjennom en variert og trivelig juletrefest. Det var på ingen måter noen liten jobb, for en grovtelling viste det var minst 100 personer som til dels i høyeste grad var tilstedeværende. Og det med en spredning i alder fra under et år og til de passerte 95 år.

Jeg vil også hevde at årets gjennomsnittsalder var lav og sannsynligvis lavere enn fjorårets gjennomsnittsalder på samme arrangement. Det var flere «utflytta hedøler» som var tilbake med «bedre halvdel» og egne barn. Og, det var muligens (forhåpentligvis) også en hyttefamilie eller to.

Og denne utviklingen, det at den fenger bredt og ungt, er grunnene til at jeg kobler ordet moderne til den i utgangspunktet gammeldagse juletrefesten. En ørliten digresjon; hvis jeg ikke tar helt feil, var både tidenes eldste og yngste mottaker av Sør-Aurdal kommune sine kulturpris til stede – i tillegg til minst to kulturprisvinnere til. Det kan vel også sies å være en form for kvalitetsstempel på arrangementet.

Videoglimt fra kvelden
 

I tillegg til Kjellaug var det Guri, på det som nok med rette kan kalles et gammeldags orgel, som var de som «gikk igjen» gjennom kveldens program.
Men, programmet var variert. Anders og Oda tok oss med gjennom juleevangeliet på en utmerket måte, uten på noe vis å la seg prege av at det var svært mange som hadde oppmerksomheten rettet mot de.

Cato hadde lesestund for de yngste i alle aldre, og leste eventyret om Snekker Andersen og julenissen. Og innledningsvis oppfordret han alle til å være litt mer åpne for at det er mer mellom himmel og jord enn vi logisk kan forklarer. For hvis vi ikke er åpne for dette, så blir livet betydelig kjedeligere.

Kjedelig var det i alle fall ikke å høre på Cato, som mente han hadde fått et «hoppe etter Wirkola» oppdrag, i og med Eldor hadde høytlesningen på fjorårets juletrefest. Jeg er nok, sammen med mange andre som har vokst opp i Hedalen enig med Cato, i at Eldor er «høytlesningens Wirkola». Men, Cato beviste at det går an å gjøre «veldig gode hopp» også etter Wirkola. Cato gjorde for øvrig et poeng av at fortellingen i stor grad ville være på noe slik som lommedalsdialekt. Noe jeg kommer tilbake til.

Bjørg fikk alle sin oppmerksomhet rundt juletreet, som var ca. 6 meter høyt og nydelig pyntet, da hun fortalte om juletrærnes historie. Hun fortalte om da juletrelysene var av stearin, og tente noen slike for å vise denne delen av historien for de som ikke har vært med på det (og det var som nevnt mange). Og hun viste frem juletrepynt fra da hun var lita, og som fortsatt er i bruk selv om Bjørg nå i alle fall er fylt 29 år.

Det var allsang, det var gang rundt juletreet. Og det var god bevertning i form av både kaffe, kakao, smultringer og julekake i rikelige mengder. For tiden går det en debatt knyttet til bruken av begrepet «hjemmelaget» for matprodukter som kommer fra fabrikk. Vel, når det gjaldt kakene, kaffen og kakaoen som ble servert, var dette i høyeste grad ikke bare velsmakende, men også hjemmelaget i ordets aller riktigste forstand.

Så de som hadde gjort en kjempejobb med å lage til dette, og de som gjorde en stor jobb med å servere og rydde – eller på annet vis sto for arrangementet – skal også ha sin høyest velfortjente takk. Det samme skal huseieren, Elling. En gammeldags, men moderne, juletrefest gjør seg på ingen måte selv, og krever forskjellig innsats fra mange.

Siste sang rundt juletreet var «På låven sitter nissen», og sannelig var ikke sangen mer enn så vidt ferdig før selveste nissefar kom inn døra. Og, han hadde attpåtil med seg nissemor, slik at hun skulle få se noen mennesker.

Nissemor likte åpenbart mennesker veldig godt, og satte seg like godt på fanget til Morten. Og før Nissefar rakk å finne ut om han skulle bli sjalu eller ikke, strømmet det på med flere titalls barn som ville ha gave fra sekken til nissen. Og det fikk de.

Av en eller annen uforklarlig grunn hadde nissefar en slik lommedalsdialekt som også gikk igjen i eventyret om Snekker Andersen. Og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sagt at nissemor hadde gått gjennom en kjønnsskifteoperasjon, og at «hun» var selveste julenissen på fjorårets arrangement. Som sagt, moderne juletrefest.

Helt til slutt: Tusen takk til Bautahaugens Venner og Menighetsrådet. Vi er over hundre stykker med synkende gjennomsnittsalder som gleder oss til femte dag jul i 2016.