Det må da gå an å være litt fornøyd?

RØNNAUG SØRLIE

Jeg sitter i sola og lar blikket dra over Storrusteberga, Bogen og de andre Vassfarfjella. Jeg ser det hvite, det svarte, det grønne, det grå, og den uendelige blå himmelen.

Jeg kjenner godt etter, her jeg sitter, på en av dette årets varmeste dager. Det må da ære lov å være litt fornøyd. Fornøyd med den passelige pensjonen, de arbeidsomme barna, de kvitrende barnebarna som leker på tunet, de langsomme kuene som beiter nede i jordet og alle vedkløyvere, traktorer og motorsager jeg hører i det fjerne. Og helsa knirker av gårde, ennå ikke noe livstruende, men likevel plagsomt. Men det må da være lov å være litt fornøyd.
 

Er det ikke dette menneskeheten har arbeidet mot å oppnå? Fred og fordragelighet, og att på til fint vær?
 

Så hvor kommer det fra denne følelsen så mange har av at verden er i ferd med å gå av hengslene?

Hvorfor  svømmer nettet over av hatefulle ytringer? Hvor kommer det fra dette raseriet og kritikken av vårt velfungerende samfunn og hardtarbeidende politikere.  Hva har skjedd med oss? Hvorfor i all verden er vi så utakknemlige vi som bor i verdens rikeste land, der det ser ut som det verste vi har å stri med er kommunesammenslåing, flyseteavgift og lønnsforhandlinger?
 

Tenk om noen hadde tvunget oss til å samle det vi hadde i to plastposer for å ta beina fatt for å søke et nytt liv i Armenia, Kuala Lumpur eller indre Mongolia. Med det klagenivået vi har lært oss til, lurer jeg på hvilke mennesker vi hadde blitt. Er vi egentlig utstyrt med nok vett og forstand den dagen det virkelig kreves noe av oss?