Hedalen i mitt hjerte!

BJØRK MATHEASDATTER

Hva har Hedalen, bygda i mitt hjerte, lært meg om kjærligheten?
Og hva har kjærligheten mellom mennesker til felles med kjærligheten til ei bygd?


Denne våren er det 28 år siden jeg giftet meg i Hedalen stavkirke. Jeg hadde flaks med han jeg valgte. Han er en bra mann, og vi er fortsatt kjærester.
Da vi skulle gifte oss, fikk jeg velge hvor bryllupet skulle stå. Hvorfor valgte jeg akkurat Hedalen? Jeg hadde jo bodd mange steder i min barndom og ungdom. Var det fordi Hedalen var det eneste sted som hadde stavkirke? At kirken er vakker og har særegne skatter som Madonna-figur, relikvieskrin og bjørneskinn var ingen ulempe, det skal jeg innrømme. Men jeg hadde giftet meg i Hedalen uansett hvordan kirken så ut. For Hedalen var stedet der jeg hørte til. Og det er det fortsatt. Selv om jeg bare har bodd der fast ett år av mitt liv; det året jeg gikk i første klasse på barneskolen.

På kirkegården ligger mine forfedre, jeg feirer 17. mai i Valdres-bunad sydd i Hedalen, og det er ingen steder jeg liker bedre å bade enn i Fossa. I ferier og høytider gjennom hele livet, har denne vakre bygda vært målet: hjem til bestefars fang, først på Nerstad, så ved foten av fjellet i Garlibrenna (eller Landsendbrenna som det også heter). I de senere år til mamma.
Fjesene man møter på butikken, på basaren eller Bautahaugen, er kjente. Her vet jeg om stier og skiløyper, badeplasser og fjelltopper, bærsteder og fiskeplasser. Her lekte jeg på Nerstads skolesaler, her kjørte jeg hest og slede til juleselskap i Gunderhuset, Her lærte jeg å sykle, her hoppet jeg på steiner over elva og her bygde vi barhytter i skogen.

Spesielt var det godt å ha rotfeste i Hedalen da jeg ble ungdom. Nesten hver helg tok jeg bussen opp til dalen, for å besøke bestefar og være sammen med de snille, gode vennene jeg hadde her oppe. Her gjorde det ikke noe at jeg var litt sær og rar, skrev dikt og likte å spille teater. Her var vi så få at det var plass til alle. Her var jeg på fest for første gang. Her ble jeg tatt i mot.

«Det er så mangt i livet, vi ventar oss og vil. Men meir enn det å vera er det å høyre til», skrev dikteren Jan Magnus Bruheim.
Og det er nettopp dette kjærlighet handler om. Vårt behov for å høre til, for å skape bånd og tilhørighet til andre, og vår evne til å møte dette behovet hos hverandre.

Når vi har mat og hus over hodet og mere til, da er det lett å glemme hvor viktig de andre er for oss. Og fordi det også er krevende å leve i felleskap og forholde oss til hverandre snur mange seg bort og sitter alene. Som samfunn skaper vi stadig større og mer anonyme enheter. Men hjertet blir ensomt. For behovet for kjærlighet, nærhet, kontakt og tilhørighet er omtrent like viktig for oss som behovet for mat og varme.

Men det holder ikke bare å ha et sted å høre til. Skal vi kjenne tilhørigheten må det være godt å høre til der. Vi må bli tatt i mot, bli sett, kjenne at det er plass til oss som den vi er. Det er da vi kan snakke om kjærlighet. Slik er det i vår tilknyting til et sted og slik er det i vår tilknytning til våre nærmeste kjære.

Og dette må vi også vite: Enten det er en kjæreste, en venn eller ei bygd vi er glad i – så holder det ikke bare at hjertet vårt banker. Å føle er ikke nok. Vi må også uttrykke det vi føler. Vi må gjøre noe for kjærligheten for at den skal vare.

Akkurat på denne tiden av året pleide bestefaren min og jeg å kjøre rundt i Hedalen i et helt spesielt ærend. Han hadde et vidunder av en hvit Taunus med røde skinnseter, og i mai var den pyntet med store maiblomster. Bestefar og jeg hadde også festet små maiblomster på klærne våre. Han syntes det var nok med én på jakkeslaget. Men jeg ville ha en av hver farge, og det fikk jeg. Sikkert ti maiblomster hadde jeg på kjolen. Jeg syntes vi var så fabelaktig fine, og av og til fikk jeg lov å sveive ned vinduet litt så vinden kunne blåse i håret.

Men vi kjørte ikke rundt for å vise oss. Dette var alvor. Vi drev frivillig arbeid. Maiblomstene solgte vi til inntekt for helselaget. Pengene skulle gå til å bygge det som skulle hete Hedalsheimen.

Bestefar gjorde noe for bygda si. Han viste sin kjærlighet gjennom handling. Og det var ikke noe spesielt med han, for slik er hedølingene slik jeg kjenner dem. De stiller opp, for bygda og for hverandre.

Kjærlighet er ikke bare noe vi føler, det er noe vi gjør. Og hedølingene er gode på å gjøre kjærlighet, de viser sin kjærlighet til bygda gjennom praktisk arbeid, gaver, tid og omsorg. De stiller opp for skolen, kirken, en haug av organisasjoner, naturen de lever i og hverandre. For alt dette, som til sammen er bygda. Slik skapes tilhørigheten og kjærligheten.
Denne tilknytningen er så viktig for oss mennesker, at mister vi samlingspunktene vi har som skole og butikk, og mister vi muligheten til å påvirke livet der vi bor, da mener jeg at vi også berøves for kilder til tilhørighet.


Uansett hvor bra ei bygd er, så finnes det noen som kjenner seg utenfor, som ikke blir sett, som ikke får til å delta.
Kjærlighet er å gi og ta, sier mange, men det er ikke det. Kjærlighet er å gi og ta imot. Og ofte kan det siste være det mest utfordrende. For den som kjenner seg utenfor kan det være vanskelig å ta i mot når man blir invitert inn, og det kan være et langt skritt å våge å bidra med sitt. Og sitter vi trygt og godt midt i flokken må vi minne hverandre på å åpne opp.

Det samme gjelder i parforholdet og familien. Hvordan gir du kjærlighet til barna dine, til kjæresten din? Og hvordan tar du i mot det de gir deg?

Så se på dem hjertet ditt banker for, enten det er kona di, mannen din, barna dine, vennene dine, bygda di og uttrykk din kjærlighet. For det er ved å gjøre kjærlighet at du holder liv i den. Gjør det på din måte, slik du pleier. Og prøv en annen måte: Gjør noe som kanskje overrasker deg selv og når frem til dem du har kjær.

Gjør noe praktisk. Si noe pent. Vær nær. Stryk fingeren over din elskedes kinn, lytt når hun snakker, legg et pledd over han når han sovner på sofaen, spør hva det er når hun sukker, si takk når han har båret inn ved. Se det de andre gjør.

Når begynte jeg å ane at kjærligheten ikke bare er enkel, at den både kan være uendelig stor og sårbar? Jeg tror det var da jeg som barn spurte bestefaren min om de to gifteringene han bar på samme finger. Og han fortalte om da han traff bestemor, om hvordan han forelsket seg i henne, og kjærligheten han kjente for henne fortsatt. Og når jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på et fotografi vi har, tatt utenfor Hedalen kirke: Bestefar som bærer sin kones kiste, og rett bak kisten går noen og bærer min tre år gamle mor på armen. Den du elsker, kan dø. Den du elsker, kan også svikte. Det kan være vanskelig å hengi seg om vi tenker på sorgen og smerten som en dag kan komme, men skal vi få kjærligheten, må vi stå i det at vi kan miste, vi må våge hengi oss, våge å åpne hjertet vårt til tross for at det en dag kan komme til å gjøre vondt.

I vår tid opplever mange parforholdet som et usikkert prosjekt, og de slutter å tro på at det mulig å få kjærligheten til å vare. På samme måte utsettes bygdene for et press som gjør at mange slutter å tro på at det vil kunne være godt å leve der i framtida. Men vi skal ikke la noen ta fra oss troen. For mister vi troen da mister vi muligheten.
Om vi tror, om vi tenker på det vi vil skape, om vi gjør det vi kan for å skape det vi tror på - da vil det alltid være håp for forholdene våre og for bygda.

Så hengi deg til kjæresten din, til barna dine og til bygda di. Slik kan det gode vokse. For det er våre tanker og handlinger som skaper kjærligheten!

God vår til alle i Hedalen!

Bjørk Matheasdatter