Hvem var egentlig den siste fastboende i Vassfaret?

JAHN WILHELM BERG

Når de første fastboende kom til Vassfaret, får vi nok aldri vite. I forhistorisk tid er kildene for få og mangelfulle. Etter hvert ble det vanlig å føre kirkebøker. De eldste i Norge er fra 1600-tallet, men først fra 1700-tallet ble det vanlig å føre kirkebøker i alle prestegjeld og sokn. Tar vi også med folketellingene, den første der navn er oppgitt kom i 1801, kan man danne seg et godt bilde av hvor personer bodde og oppholdt seg. I tillegg til disse har man også andre skriftlige kilder som for eksempel skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker.

Hallingvika

I Vassfaret skal det ha vært 12 kjente boplasser. De fleste av disse ble bosatt på 1800 tallet. Vassfarplassen og Amundheimen ble ryddet rundt 1750. Flere av disse plassene har nok eksistert fra langt tilbake, for så å ha blitt bygget opp igjen etter å ha ligget øde og forlatte i lang tid. I denne artikkelen skal vi ikke ta for oss Vassfarets eldste bosetting. Vi skal bevege oss til den motsatte siden, nemlig til der den slutter. Ja, når sluttet den egentlig? Når dro den siste fra Vassfaret?

Vi tar utgangspunktet i den siste offentlige folketellingen som er frigitt, den er fra 1910. Da bodde det folk på følgende gårder i Vassfaret: Nevlingmoen (Vassfarplassen), Bjørke, Hallingvika og Olsonheimen. Når vi i 2020 får lov å lete i folketellingen fra 1920, finner vi antagelig bare bosetting på én av disse disse plassene, og det er Hallingvika. Da har Berte Skrukkefyllhaugen, mannen Ole Svendsen og Bertes sønn, Anton, bodd alene der inne i rundt fem år. Men også for denne familien nærmer det seg slutten på deres tid i Vassfaret. En dag i starten av mai 1921 går Anton med den siste kløven fra Hallingvika. Målet for turen er Flå i Hallingdal.

Hallingvika

Bosettingen i Vassfaret sluttet imidlertid ikke med dette. Berte og familien hadde ikke bodd i Flå i mer en fire år, da en kar på 37 år fra Østerdalen kom med toget til Nesbyen. Han het Ole Engebretsen Øibakken, født på Stigersøibakken i Tufsingdalen som ligger øst i Os kommune. Ole kom til Hallingdal for å skaffe seg skogsarbeid. I boken 'Tufsingdalen: gårder og slekter' står det følgende; 'Ole var forlovet med Kristine Sømåen, og bryllupet var visstnok også bestemt, men hans foreldre satte seg så mye imot dette giftermålet at han til slutt reiste hjemmefra i 1918, først til Kotsøien, senere til Vassfaret. Han er den senere så kjente Ole Bakken fra Vassfaret, også kalt for 'Vassfar-trollet'.

Ole bodde på flere steder i Vassfarområdet før han fikk satt seg opp en liten hytte på hallingsiden av Strøsdammen. Denne tok han i bruk i 1947. Navnet 'Vassfartrollet' gav han seg selv da en ung lyshåret student som satt og solte seg ved Strøen, spurte hvem han var. Før han fikk tenkt seg om, sa Ole følgende; 'Nå snakker du med selveste 'Vassfartrollet', jente!'

Rundt 1950 fikk han satt opp en litt større hytte ved Åsli, nord i Hedalen. Denne ble i starten for det meste leid bort til turister, mens Ole selv var fastboende ved Strøen. I 1968 måtte han pga sykdom flytte hit permanent. Året etter forlot han Vassfaret og Hedalen for gått. I Jærbladet 28. oktober 1969 sto det en artikkel om Ole; 'Eneboer i Vassfaret i over 40 år'. Vi tar med det siste avsnittet her; 'Nå har 'Vassfartrollet' blitt 80 år, og i høst sa han farvel med Vassfaret og Strøen og flyttet til heimbygda Tufsingdal i Østerdal. 30 år gammel forlot han heimbygda, nå var det hyggelig å få komme til heimtraktene igjen. Skog og villmark har vært hans liv helt siden han som ung streifet rundt i villmarkene ved Femunden. Nå tynger alderen, og Tufsingdal fikk ham igjen. Med vemod forlot han ett-roms hytta si ved Strøen'. Høsten 1971 døde Ole på Drevsjø.

Bosettingen i Vassfaret slutter heller ikke med dette, men det skulle gå 17 år føre noen igjen flyttet inn hit. Det var den 49 årige Kåre Komperud fra Leiskogen. Han fikk raskt tillnavnet 'Vassfar-Kåre' og bodde på flere steder i det ytre Vassfaret før han slo seg ned i den gamle fløterbua ved Nevlingsdammen. Dette området var imidlertid ikke helt ukjent for Kåre. Da han var 19 år gammel arbeidet han som tømmerhugger i Vassfaret. Det var under dette oppholdet han fikk sitt eneste møte med vassfarbamsen. Han stod og fisket inne ved Buvassjuvet da bjørnen dukket opp få meter unna, men den var mest opptatt av å spise maur og gjorde liten notis av fiskeren. Kåre bestemte seg etter dette oppholdet at en eller annen gang skulle han tilbake til Vassfaret.

I likhet med 'Vassfartrollet' var også 'Vassfar-Kåre' tømmerhugger, og han ble engasjert til forskjellige oppdrag da Kulturvernplanen for Vassfaret kom. Da skulle tømmeret hugges og føres frem på gammeldagsvis, med hest og fløtning. I et intervju med bladet 'Fjellposten' i 1997 ble Kåre spurt om det ikke ble ensomt her inne. Han kom da med følgende kraftsalve; 'Ensomt? Med 8000 turister og gangstere rekende forbi hele sommeren? Jeg kan ikke en gang gå ut for å pisse om morran uten at de står klare med fotoapparatene sine. Inn i hytta skal de, og tenker ikke på at dette er soverommet mitt. Alle tror de at Vassfar-Kåre er ensom og trenger selskap. Som om det var derfor jeg flyttet ut hit!'. Etter hvert begynte helsen å bli dårlig, og i 2002 forlot han Vassfaret. Kåre døde på Sør-Aurdalsheimen før jul i 2004.

Vassfar-Kåre

Da er det slutt på den faste bosettingen i Vassfaret, om ikke noen i fremtiden velger å flytte inn hit. Det kan jo nevnes at Tilla Wold bodde seks somre i en gammel brakke på Bjørke, og fra 1976-1991 leide hun Bukolplassen i Vidalen. Vi tar også med at familien Skogstad fra Hedalen bodde 1 år i ei koie ved Suluvatnet 2010/2011.

Overskriften på denne artikkelen var 'Hvem var egentlig den siste fastboende i Vassfaret? Det er sikkert flere meninger om hva som skal til for å kunne smykke seg med den tittelen. Selv om Berte ikke var den siste som bodde i Vassfaret, så er det ingen tvil om at hun var den siste fastboende av de gamle vassfaringene!