Minneord over Hans Fossholt

INGRID HAUGE LUNDBY
Bærum 10.3.2017

Hans Fossholt døde 2. mars 2017. Han ble 81 år gammel. Hedalen kirke var fullsatt fredag 10. mars av familie, slekt, venner og bekjente. Alle kom for å ta et siste farvel med en kjent og betydningsfull mann i bygda.

Jeg lærte Hans å kjenne gjennom min yrkesaktivitet. Hans og Inger, de var et svært godt sammensveiset lag, tok i mot meg og min familie med stor glede, tillit, vennlighet og ikke minst hjelpsomhet. Den tid jeg arbeidet i Hedalen, var jeg helt avhengig av Hans sin service. Han hadde kjærlighet til bygda og satte egne behov til side for å yte alt han kunne for andre, uansett tid på døgnet. Så ble da både Hans og Inger tildelt Bygdeprisen i 1997. Begrunnelse ble oppgitt å være deres positive engasjement for bygdefolket, deres tjenestevillighet og medmenneskelighet.

Selv erfarte jeg dette, og det gjorde arbeidet mye enklere for eksempel på legevakt. Den gang var det ikke navn eller nummer på veiene. Men Hans kjente distriktet ut og inn. Hans la til rette for at folk fikk hjelp, og virksomheten var tilgjengelig 24 timer i døgnet. Jeg hørte aldri at han klaget over det.

Hans var løsningsorientert. Da vi dro på legevaktbesøk midt på natten, inn på ensomme veier til antatte bråkmakere, var det trygt å ha Hans som sjåfør. Den gang veide mobiltelefonen rundt 20 kg, og var plassert i drosjen. Avtalen oss i mellom var at Hans kom inn i huset etter 5 minutter, for å si at en ny telefon var kommet til legen. Dette var av omsorg for meg. Han kom for å se om alt var trygt der inne. Jeg stolte fullt ut på Hans, og trengte ikke bekymre meg for eventuelle overraskelser.

Både Hans og Inger skapte trygghet ved sitt nærvær. De kjente alle, visste mye om mange, og bar på mange opplysninger. Taushetsplikten var hellig, den holdt de fast ved. Hans var på mange måter en stillfarende mann, men han hadde meningers mot. Det kunne føre ham opp i debatter. Da kunne han bli skarp. Jeg var aldri i tvil om Hans sine motiver. De var av det gode for andre. Jeg opplevde ham som en rettskaffen mann. Han så hva folk trengte, ytte transport av alle slag og hadde en arbeidstid som ikke kjente begrensninger. Både Hans og Inger var rause og gjestfrie. Der var servering i huset til Inger og Hans, etter behov.

Tidene forandrer seg, helsetjenesten forandret seg, men Hans sitt engasjement for folk i bygda beholdt han helt til det siste. Da han mistet retten til å kjøre drosje, falt han noe sammen. Han trakk seg tilbake de siste årene. Kjøringen var på mange måter livsnerven hans. Det ga ham mening å være til nytte. Han har betydd så mye for mange, reddet liv og gjort livet enklere for svært mange.

Hans vil bli husket for hjelpsomhet, engasjement for andre, kjærlighet og oppofrelse for bygda. Disse egenskapene var sterke, og ser da ut til å gå i arv.
Jeg lyser fred over Hans sitt gode minne.