– As time goes by. (Overvåking under kontroll)

TEKST: ELDOR BRÅTHEN
BILDER OG VIDEO: ARNE G. PERLESTENBAKKEN

Statsteateret har igjen gjestet Hedalen, denne gang med forestillingen «1950-Spionen». I teateret sin presentasjon av seg selv og denne forestillinga fant jeg mye interessant, men jeg skal prøve å motstå fristelsen til å dynge deg ned med sitater. Ett kort sitat slipper du likevel ikke unna:

– Hver enkelt må få ha sine sideprosjekt. Setninger er tatt fullstendig ut av sin sammenheng, og den er myntet på skuespillerne, ikke på publikum.
 

Hvorfor tar jeg den med da? Svaret er: – For at du skal skjønne det du sikkert ville ha skjønt likevel. Denne «teateranmeldelsen» er ikke Sannheten om det vi fikk oppleve lørdag 18.11. 2017. Dette er mitt påfølgende sideprosjekt, og du er hermed advart.

«Spionen-1950» er en fortelling om overvåking, frykt og mistenksomhet. Den er en av flere fortellinger om det som skjedde innenfor Det norske Arbeiderparti, det partiet som den gang var ledende og styrte det meste innenfor norsk politikk og samfunnsliv. Vil et nytt Statsteater om 60–70 år få muligheten til fortelle historien om de som i dag styrer landet vårt, og det som nå foregår  innenfor deres innerste sirkler?
 

I dag går det an å spørre: – Hvordan påvirket frykten for kommunismen og sovjetisk invasjon våre liv i tiåra vi har lagt bak oss? Hvordan ble vi som nasjon formet av hjelpen fra USA, som kanskje ikke var bare hjelp, men like mye utgift til ervervelse av inntekt og innflytelse? I hvor stor grad styres vi av de strømninger vi ble påvirket og fremdeles påvirkes av?
 

Dette er relevante spørsmål, men ett spørsmål er viktigere: – Hvordan påvirkes vi som lever nå, og framtida for oss og barna våre av den frykt og mistenksomhet noen av våre nåværende politiske ledere finner det hensiktsmessig å framelske og videreformidle?
 

Kunstnerisk leder og regissør i Statsteateret, Yngve Sundvor, sier det slik:
– Og det er vel her paradokset ligg, både for gårsdagen og i dag. For å verna oss, og vår dyrebare fridom, tillet vi bruk av verkemiddel som gjør oss urolege, utsatte og ufrie.
 

Statsteateret har fra «1066- Slaget ved Stamford Bridge» og til og med forestilling nr. 6 rettet søkelyset mot viktige knutepunkt i vår historie. Disse knutepunkta har det til felles at ingen av oss har opplevd dem. Og selv om vi alle kan sitte med våre private tanker, tenker vi kanskje mer likt om denne gamle delen av historia enn det vi gjør og vil gjøre når det tøtsjes inn på begivenheter vi har opplevd på hver vår måte.
 

Forestilling nr. 7: «1950- Spionen» representerer noe nytt for Statsteateret og deres prosjekt, fordi man nå og i kommende forestillinger henvender seg til et publikum med ulike erfaringer og referanser. Å se hvordan teateret takler det, blir spennende.
 

Etter forestillinga var jeg så heldig å få en prat med Gard Bjørnstjerne Eidsvold som spilte rollen som selveste sjefsovervåker Ronald Olsen. Andre medvirkende var: Kim Sørensen som lege Karl Jacobsen, Per Kjærstad i rollen som Frank Øye, støvsugerselgende og kommunistmistenkt sivilingeniør og medlem av Det norske Arbeiderparti, og Karoline Kruger i rollen pianolærer m.m. , Astrid Høyer.
 

De to forestillingene i Hedalen var Karoline Krugers siste sammen med Statsteateret. I neste oppsetning er Cato tilbake på plass.  Det er vi selvsagt svært fornøyd med, men jeg har et stort tilleggsønske. Karoline Kruger har et rikt og variert repertoar å spille på, og dermed er spørsmålet: – Kan noen utvirke at hun kommer tilbake til et lokale i min nærhet?
 

Tilbake med samtalen med Gard B. Eidsvold. Jeg måtte tilstå at jeg mot slutten fant det litt vanskelig å følge med på hvem som var hvem og ikke minst hvilke rolle hver enkelt spilte i det store spillet, og fikk til svar: – Det var meninga! Folk ble manipulert, og vår hensikt var å manipulere publikum.

Mandag samles Cato og de andre faste medlemmene i Statsteateret til tre dagers intensivt arbeid for å få på plass grovskissa til neste forestilling. Senere følger 14 uker med fellesarbeid og egeninnsats før det nye stykket, som skal ta for seg jappetida omkring 1980, slippes i Oslo en gang i april.  Neste forestilling i Hedalen planlegges i juni.
 

Før vi skiltes, ba Gard B. Eidsvold meg formidle følgende hilsen: – Vi setter stor pris på turen hit og publikummet her. Ca. 200 overvar forestillingene lørdag kveld, og det var man, vel vitende om den manglende Cato-effekten, godt fornøyd med.
 

Takk til Hedalen ungdomslag og til Statsteateret for nok et fremragende eksempel på den eldste form for underholdning: Teater! Og har du hengt med så langt, får du med noen ord til fra Yngve Sundvor: – Ha en refleksjonsrik aften, alt godt.